Verdi: Rigoletto Elizabeth Norberg-Schulz (Gilda), Trond Halstein Moe (Rigoletto), Jon Runar Arason (Hertugen)
Den Norske Opera
Dette er først og fremst Elizabeth Norberg-Schultz‘ forestilling. Bevares for en sangerinne hun er blitt! Det er ikke først og fremst i ytre prakt og volum hun slår til, men i en renstemt klarhet som er sjelden å høre blant sopraner.
Hun gjorde sin entre noe nølende, og vi fryktet et øyeblikk at de harde vindkastene fra Nordpolen som herjer landet i disse dager, hadde gjort henne noe indisponert. Men hun tok det tilbake: i de krevende koloratur-partiene i ‘Caro nome…’ sto hun for en gnistrende og uanstrengt sang. Uten tvil høydepunktet i en svært velspilt og musikalsk fremragende forestilling med mange ypperlige sangere i flere roller.
Norberg-Schulz’ forestilling
Det er i første rekke Norberg-Schulz det dreier seg om. Utrolig at denne lille kroppen får ut av seg så mye praktfull sang. Man undres derfor ikke over at 38-åringen som bodde i Oslo til hun var 15, regnes som en av Italias 4-5 fremste sopraner i dag og at hun jevnlig opptrår på scener som Metropolitan. La Scala og Wiener Staatsoper.
Det var befriende å høre en sopran som både kunne synge rent og klart og holde tonen uten det minste lille skjelv av vibrato.
Musikalsk festforestilling
Men det var ikke bare den italiensk- norske stjernesopranen som gjorde dette til en musikalsk festforestilling. Den Norske Opera kunne by på et helt lag med nye sangere, og mange av dem hadde sin rolledebut i denne oppsetningen.
Ved siden av Norberg-Schulz så vi Trond Halstein Moe som pukkelryggen Rigoletto, og han gjorde denne rollen for første gang. Halstein Moe har praktfulle stemmeressurser, og det skal bli spennende å følge ham i tiden framover. Men det virket som han hadde noe vanskeligheter med å tøyle stemmen hele veien. Til tider ble det for mye volum og for lite intonasjon. Særlig merket vi det i partiene med Norberg-Schulz. Her kunne han med fordel ha dempet seg en anelse for å la hennes spede klarhet slippe tydeligere til.
Dessverre falt også han som offer for oppsetningens store svakhet: mangel på regi. Det blir noe blodløst og fattig når han skal uttrykke sin fortvilelse. Vi kom likesom ikke på innsiden av hoffnarren og pukkelryggen Rigolettos tragedie.
Spennende bekjentskap
Islendingen Jon Runar Arason gjorde også sin rolle som hertugen for første gang. Han var et spennende bekjentskap. Med tenorfakter nesten som en Pavarotti hadde han publikum fullstendig i sitt grep og det var tydelig å merke at endel av premiere-publikummet falt fullstendig for ham.
To til må spesielt nevnes, begge også med rolledebut i denne oppsetningen: Krzysztof Borysiwicz som leiemorderen Sparafucile og Magne Fremmerlid som greven av Monterone. Begge kom sanglig sett meget bra fra sin debut. Særlig likte vi Fremmerlids mørke intonasjon når han sverger sin forbannelse over Rigoletto.
På alle plan var det sanglig sett mye fint å høre. Jevnt over er det et sterkt lag med solister som står på scenen i denne oppsetningen.
Velklingene orkester
Joel Revzen hadde det musikalske ansvaret på premieren. Noen få unøyaktigheter i presisjonen i samspill mellom enkelte av solistene og orkesteret var tydelige å merke, uten at det skjemmet i særlig grad. Her savnet man kanskje noen ekstra prøver?
Dette skal ikke ta fra Revzen at han ledet oppsetningen med musikalsk sikker hånd. Med inspirerende dirigenter hører vi også hvor prakfullt det lyder fra orkestergrava. Vi har et operaorkester på et høyt internasjonalt nivå.
Mye positivt å si
Det er mye positivt å si om denne oppsetningen, først og fremst til det sanglige og musikalske. Topp sangere med Norberg-Schulz i spissen og et opplagt og velspillende orkester er grunner gode nok til å fylle salen hver eneste kveld Rigoletto spilles nå i lyse vårkvelder.
Fungerer ikke som scenedrama
Men som drama fungerer denne oppsetningen dårlig. Det er riktignok en reprise, vi hadde nær sagt, av ikke-edel årgang. For oppsetningens ramme er intetsigende og kjedelig. De mer enn brun-grå veggene som skal danne bakgrunnen for såvel hertugens storslagne hoffliv som narren Rigolettos mer enkle bolig, slår an en tone som vi helst skulle vært foruten. Det minner oss så altfor mye om Den Norske Operas forhåpentligvis fordums reprise-tider hvor vår nasjonale opera beveget seg hårfint fra amatør-nivået.
Med ett unntak. Dekorasjonene til siste-akten ga oss den spenningen og det lille løftet vi savnet så sårt i de to tidligere aktene.
Blanklakk holder ikke
Når teppet går opp for første akt slår det oss: hvor var det bildet som kunne gi illusjonen av hoffliv – og narrenes spill, bedrag på bedrag, dobbelthet på dobbelthet? Det ligger så mye fristende å ta tak i i Victor Hugo’s opprinnelige tekst (Kongen morer seg). Derfor mer skuffende når det eneste scenografen gjør er å påføre noen av kulissene blanklakk så det likesom skal skinne som speil overfor publikum.
Oppsetningen savner regi
Men blir vi bedratt? Neppe. Det er som vi nærmest var på konsert i Den Norske Opera, fikk høre sang med kulisser, kostymer og noen få pliktskyldige trinn her og der. Denne oppsetningen savner en instruktør-hånd. Riktignok skal Hilde Andersen ha gått inn og forsøkt å stramme opp den opprinnelige regien til David Radoc. Men hva har hun egentlig holdt på med, hun som var Stein Winges høyre hånd under Otello? Har hun vært for bundet av Radocs opprinnelige mangel på sceneanvisninger til ikke å gjøre noe som helst i det hele tatt?
Forventer handling og engasjement
Spranget fra Otello til denne oppsetningen, er slående. I løpet av kort tid har Den Norske Opera presentert to av Verdis sentrale operaer på to helt vidt forskjellige måter: det ene som instruert drama hvor man til tider faktisk kunne glemme musikken når handlingen tok nakketak i deg som verst, og det andre som konsertant opera hvor man ville føle alt var dødt hvis det ikke var for de prakfulle solistene.
Velger man et av Verdis dramaer som sceneforestilling bør man også forvente en regi hvor solistene ikke blir tvunget til å stå i positurer og framsynge sine partier nærmest uten følelse og innlevelse. Vi vil ha samspill, handling og uhygge på scenen. Vi vil bli engasjert i det som foregår. Det hjelper ikke at de synger over all måte framifrå bra der oppe. Vi vil ha litt mer!
Norberg-Schultz redder oppsetningen
Det er nemlig solistene og orkesteret som redder oppsetningen, i første rekke Norberg-Schulz. Men la ikke innvendingene mot mangelen på drama og regi hindre deg i å oppleve henne på scenen. Frasen om at hun er ‘vel verdt å få med seg’, holder ikke i denne sammenheng. Du må få henne med deg! Slik praktfull sang er vi ikke bortskjemt med – det være seg uansett hvor mye vedkommende er født og vokst opp i Oslo.
Gå og se Elizabeth Norberg-Schulz før hun forsvinner til La Scala og gjør Figaros Bryllup med Bryn Terfel i juni!
