Mozart:Tryllefløyten Den Norske Opera
Det beste man kan si om denne repriseoppsetningen, er Mozarts musikk.
Men det er såvidt det holder i denne usedvanlige traurige og sidrompa forestillingen hvor regien riktignok er grundig, men akk så kjedelig.
Og er man riktig uheldig står de utspjåkete sirkusmusikerne fra St. Petersburg i Folketeaterpassasjen og blåser fæl ompa-ompa når du kommer ut med Mozart i øret.
Verre kan det ikke bli. Det finnes neppe noen øyeblikk i livet hvor du er nærmere til å slå ned en musiker enn akkurat da.
De tross alt gode inntrykk som denne forestillingen gir, forsvinner som dugg for sola ved møtet av slik plumphet. Man kan jo si at dette i og for seg ikke er forestillingens fortjeneste. Men inntrykkene fra denne oppsetningen sitter ikke sterkere enn at den blir blåst vekk av utkledte kosakker.
Og da kan man spørre seg: hvordan har egentlig Den Norske Opera greidd å servere en slik populær opera med så herlig musikk og som inneholder så mange muligheter til dramaturgiske grep, tolkninger og innfall på en slik måte at sleipe tiggere østfra greier å stryke vekk inntrykket med en gang man kommer ut i høstkulda?
Vår 12-årige konsulent oppsummerte forestillingen greitt:
– Det ble litt kjedelig av og til.
For det er nettopp kjedelig det blir. Når man glemmer det mest elementære ved en sceneoppsetning: ydmykheten overfor publikum.
Oppsetningen lider av den store svakheten at det er lagt for mye vekt på dekorasjonsløsninger som gjør at i store deler av forestillingen stopper det helt opp i lange perioder. Publikum sitter og venter. Det er ingen lyd fra orkesteret. Ingen innlagte overganger foran teppet. Det skjer én gang, to ganger, flere ganger – og til slutt synes vi at dette egentlig er for dumt. Det er rett og slett dårlig teater. Rytmen i oppsetningen blir borte. Det som finnes av gode scener – og de er der! – forsvinner i lange pauser og ventetid.
En hvilken som helst regissør av en billig b-musical ville forlengst tatt affære.
Dette er en repriseoppsetning med atskillige sesonger bak seg. Men det skal ikke den nye operasjefen være unnskyldt. Han bærer et kunstnerisk ansvar for det som settes opp, og burde forlengst ha gått inn og gjort det som er nødvendig for å redde denne forestillingen fra å være en kjedelig lunkenhet til en bra oppsetning.
For det er mye bra i denne oppsetningen. Først og fremst de sanglige innsatsene. Vi møter Linda Øvrebø (foto: Erik Berg) som Pamina. Hun eier den nødvendige sødme for å gjøre denne rollen troverdig. Derimot blir Tamina i Terje Andersens skikkelse scenemessig noe blek. Men også han eier en overbevisende stemme. Litt mer sceneerfaring, og han vil heve seg atskillige hakk.
Mest overbeviser .Jens Olai Justvik som Papageno. Gjennom ham får vi demonstrert at opera ikke bare er sang og stemme, man har også en rolle å framføre. I store deler av forestillingen er det hans narrefigur som bærer handlingen og som får oss interessert i det som foregår på scenen. Kveldens lille overraskelse var for meg Åse Skiri Refsdal som Papagena. Hun eier en sjarmerende friskhet som jeg gleder meg til å se mer av.
Bra sanglig innsats også på andre viktige poster: Sven Carlsen som Sarastro, og de tre hoffdamene hvor garvete solister som Torhild Staahlen, Frøydis Klausberger og Kjersti Ekeberg får gjort maksimalt ut av sine roller. Amy Lawrence som Nattens Dronning demonstrerte overbevisende og forståelig norsk tale, men hadde større vanskeligheter med den høye C.
Orkesteret måtte også lide under forestillingens sakteflytende konsept. Det gikk langsomt og fornuftig, og det ble lite sprut over Wolfgang Amadeus.
Når vi likevel mener at et besøk i Operaen ikke er bortkastet, er det i håp om at de sultende musikerne fra St. Petersburg kan finne seg et annet sted å blåse amerikansk brass. Tryllefløyten er en opera det skal mye til å ødelegge – og da må i tilfelle både sang og musikk være begredelig amatørmessig framført. Det var det absolutt ikke i dette tilfelle. Snarere var de sanglige innsatsene godt over det jevne, og noen av sangerne fikk også som nevnt mye ut av rollene sine.
Til slutt en liten digresjon:
Vi ble pådyttet et program til 30 kr. Når vi trekker fra reklame, en uhorvelig mengde dårlig oversatte og uinteressante sitater fra storheter som Wagner, Götz Friedrich og andre, sitter vi tilbake med en opplysende artikkel om handlingen som lett kunne få plass på baksiden av A4-arket med rollelisten.
Slik befestiger Den Norske Opera inntrykket fra denne forestillingen:
Man tar publikum på lite alvor.
