Opera og utenlandssuksess – følger vi Finlands vei?

Den Norske Opera gjennomførte rett før ferien et to ukers gjestespill i Storbritannia. Wagners Nibelungen-ring ble framført for sultne øyboere, som ikke er blitt bortskjemt med Wagner de siste sesongene.

I det gamle teateret i Norwich sto faktisk ensemblet fra Den Norske Opera for øyrikets Wagner-begivenhet denne sesongen. De fire forestillingene var utsolgt et år i forveien, og responsen var noe nær vanvittig.

Besøkende kom endog fra det amerikanske kontinent og New Zealand, og det bør ikke være helt ukjent at invitasjoner til å gjestespille med denne Wagner-oppsetningen andre steder i verden rant inn som følge av gjestespillet.

For nordmenn flest er dette helt ukjent. Norske media sov seg søtt forbi denne begivenheten, og utenom noen reportasjer på radioens p2, kunne man tro at dette var noe helt uvirkelig.

Selvsagt skulle man vært der selv og dekket begivenheten. Man bør ikke kaste stein når man sitter i glasshus, men Kulturspeilet har ikke de ressursene som endel andre norske media har. Vi har ingen korrenspondenter i London på godt gasjert utenlandstillegg, eller reisevillige journalister som gjerne ikke sier nei til to uker med Statens Regulativ pluss pluss.

Vi skal la denne betraktning ligge, for vi kommer tilbake til den. Men vi skjønner utmerket godt hvorfor enkelte nå har foreslått at de største løssalgsavisene bør betale moms på linje med Se og Hør. Det er jo intet som skiller dem.

Det er imidlertid en annen parallell som er interessant. For femten år siden var også den finske nasjonaloperaen på utenlandsbesøk og høstet mange fagre ord for sine oppsetninger. De var til og med og gjestespilte på Den Norske Opera – uten at det satte varige inntrykk hos våre hjemlige sløvheter.

Men etter gjestespill på noen av de største operascenene forøvrig i verden – og her snakker vi eksempelvis om Covent Garden og Bolsjoi – ble ensemblet som den gang holdt hus i det gamle tsarist-teatret fra 1820 med 500 sitteplasser og sceneplass så stor som en viss lillefinger, møtt med ovasjonsmessig respons. 

Etter å ha kommet tilbake fra en ukes gjestespill på Metropolitan, skjedde det store ting med finsk operakunst. Politikerne ble flaue over å kunne tilby et slikt ensemble, som nå faktisk var verdensberømt, plassforhold som de da hadde.

Beslutningen ble straks fattet om å bygge ny nasjonalopera. Finnene skammet seg, de kunne ikke stå inne for at operakunst ble verdsatt til de grader så skusselig på den hjemlige fronten. For i løpet av de årene den finske nasjonaloperaen hadde turnert verden rundt, hadde mye skjedd.

Finsk opera ble verdenskjent – og er det fortsatt ennå. Finske samtidskomponister som Sallinen og Kokkonen sto fram som de mest betydningsfulle av dagens skapende operakomponister. Savonlinna og andre operafestspill ble av de fremste i sitt slag, og kunne velge på øverste hylle av verdenskjente sangere og ensembler.

Finske sangere, musikere og dirigenter ble skjøvet fram. Esa-Pekka Salonen, Osmo Vänskä, Karita Mattila og Matti Sallinen var alle med på denne denne boom’en. I dag befinner de seg udiskutabelt i den internasjonale eliten.

Politikerne måtte tenke som så at når de kunne gjøre suksess i utlandet, måtte det tross alt være noe med finsk opera og samtidsmusikk som måtte være bra. Finske politikere er stort sett som norske. De følger den brede vei og har aldri vist noen vilje til hverken å være banebrytende progressive eller epokegjørende framtidsrettet.

Når det i tillegg dreier seg om ny kunst – ny musikk og attpåtil opera – er man kanskje til nød velvillig lyttende. En kort stund. Men hva politikere som skal tekkes de store velgerskarer egentlig mener om samtidskunst og opera, det vet vi altfor godt. Dessverre.

Men her sto man oppe i en situasjon at det kunne komme høyt kvalifiserte og betydelig innflytelsesrike mennesker fra den store verden for å følge det finske underet – finsk samtidsopera. Hva ville musikk-kritikere og journalister fra eksempelvis New York og London måtte finne på å skrive hjem når de så hva Kokkonen og Sallinens hjemland ga av muligheter for å spille sine verk, eller sceneforhold for Karita Mattila og Matti Salminen? For ikke å snakke om orkesterplass og muligheter for å dirigere for Esa-Pekka Salonen?

Pinlig ville det bli. Mer enn pinlig. Så forferdelig pinlig skjønte politikerne dette kunne bli, at de vedtok byggingen av den nye finske nasjonaloperaen på rekordfart. Sjelden har en sak av slike dimensjoner vært ført gjennom i et slikt tempo i den finske Riksdag. Nå sto det heller ikke på pengene. En sum tilsvarende 1,2 milliarder norske oljekroner ble bevilget til prosjektet.

Når den finske økonomien kort tid etter brøt fullstendig sammen og finnene opplevde en krise med til tider den høyeste arbeidsledighet i Europa, fikk dette bare minimale konsekvenser for byggingen.

På ethvert spørsmål fra en hvilken som helst undrende utenlandsk journalist eller høylig forbauset publikummer som hadde reist verden rundt for å oppleve det finske operaunderet på nært hold, skulle det vises til bilder og planer om hva som var i ferd med å skje. Byens peneste tomt i parken ved enden av Töölöö-vannet ble valgt. Utstillingsvinduet for en hel by – en hel nasjon – skulle ikke levne tvil om at finnene tok opera på alvor. Bygningskraner og gravemaskiner skulle vise at her bygget finnene det mest moderne operahuset i hele Europa!

Det er ikke helt rettferdig å sammenlikne med Norge og Den Norske Opera. For vår nasjonalopera var bare på ett gjestespill, den finske på mange. I tillegg oppførte finnene stort sett nye dramatiske sceneverk som verden til da ikke hadde sett maken til.

Men på ett punkt er det sterke likhetstrekk. Uansett hvor mye vi enn sier at Den Norske Operas Nibelungen-Ring kanskje er den rimeligste på det internasjonale markedet i dag (seks millioner kostet to uker og fire forestillinger i det gamle teateret i Norwich som har scenerom mindre enn Folketeateret hjemme på Youngstorget), og at orkesteret sårt kunne trenge en 15-20 strykere ekstra, kan vi ikke unngå å registrere at det virkelig var suksess. Mer enn suksess.

Den norske Nibelungen-Ringen holder høy kunstnerisk kvalitet. Den er ordentlig, renskåret for mange ytre virkemidler – men likevel får den med seg Wagners store drama om guder og mennesker i kamp om gull, ære og forræderi. Det er ikke noe å si på de sanglige kvalitetene – og orkesteret under Heinz Fricke holder mål hele veien. 

Apropos Finland, den finske operasjefen har selv uttrykt stor beundring for den norske Ringen. Prompte har han engasjert norske sangere til sin egen Ring som skal fullføres med Götterdämmerung og dunder og brak den kvelden Helsinki og resten av verden går inn i et nytt årtusen.

Dette bare nevnt. I Jante-land heter det at man ikke blir profet på hjemmebane. Man undres på om man endog blir profet ved suksess ute i den store verden. Endog ikke et forbauset øyenbryn er til nå blitt hevet over norsk operakunst store triumfer på de britiske øyer.

Derfor skal vi ikke fortvile. Sakte men sikkert vil det også gå opp for våre hjemlige søvnige media og gallupp-følsomme politikere at Norge har noe vi kan være stolte av: et nasjonalt operaensemble som er i stand til å spille fletta av britene i det tyngste og mest prestisjefylte operaverket som noengang er skrevet, Wagners Nibelungen-ring. Som også er i stand til å få betydelig internasjonal oppmerksomhet på seg – om kanskje ikke i Norge.

Derfor er det håp.

Vi vil følge denne saken. I en senere reportasje skal vi presentere engelskmennenes reaksjon på Den Norsk Operas gjestespill. Vi tåler godt å høre litt skryt av oss selv.

Det har ikke vært for mye av det – når det gjelder opera.

For vi har ennå et inderlig håp om å følge Finlands vei.