Norge – et land i verden, om Finland og Norge nok en gang

Norsk UD er fornærmet. I radioen denne uka skulle de bortforklare det faktum at et av verdens fremste musikkmagason – BBC Music Magazine – bare har rangert to norske musikernavn blant de 250 som ‘betyr noe’.

Den delen av UD som steller med tilrettelegging av norsk kultur i utlandet har ingen grunn til å føle seg støtt. Våre myndigheter har i sommer gjort en jobb som nesten kan få karakteren ‘fremragende’ når det gjelder å støtte norske kulturtiltak utenfor landets grenser.

I disse dager danser nasjonalballetten på festival i Biarritz – sammen med dansekompaniet ved Paris-operaen. Oslo-filharmonikerne avslutter festivalen i Edinburgh og er på vei til Luzerne. Videre er det nok å nevne: den millionen som ble stilt til rådighet for Den Norske Opera som i juni satte de britiske øyer på ende med sin Nibelungen-Ring. Og de hundretusener UD spanderte på Schleswig-Holstein festivalen som gjorde det mulig for norske symfoniorkestre å gi konserter der i sommer.

At Norge representerer ca. 1/125 av verdens musikkliv er slik det skal være. For vi er ingen stor musikknasjon – og få kjenner til oss som kulturland ute i den store verden.

Man behøver bare ta en titt på spilleplaner og repertoarlister for å få en bekreftelse på at dette forholdstallet ikke er sånn noenlunde urimelig.

Selvfølgelig er det leitt at hverken Oslo-filharmonikerne eller Leif Ove Andsnes er ført opp blant de 250. Men hva så?

Det som selvfølgelig svir mest er at nordiske naboland stikker avgårde med langt flere navn og ‘plasseringer’ enn hva som blir oss til del.

Det bør vi heller ikke ta for tungt. Stockholm og København har i noen århundrer kunnet si at de er ‘innenfor sirkelen’, er en del av sentral-Europas kulturliv – for å si det slik. Virkelighetens drama ved Stockholmsoperaen for over 200 år siden førte også til komponeringen av Verdis kjente opera ‘Maskeballet’, og i København skapte Bournonville den moderne europeiske ballett for over hundre år siden.

Men hvorfor da Finland?

Et land knapt større enn Norge, med like fjernere, om ikke ennå fjernere beliggenhet? Hvorfor skal de stikke av gårde med så suverent mange internasjonalt kjente land – når det fortreffelige anerledeslandet som gang på gang har vist seg å arrangere olympiske leker og VM på ski til alles glede og beundring, bare blir avspist med to?

Det verste av alt: selv det offisielle musikk-Norge kjenner knapt navnene på halvparten av de 10-12 opppførte finnene.

Forskjellen mellom Norge og Finland på musikkens område – som kulturen forøvrig – er et forhold vi med jevne mellomrom har omtalt i denne spalte, og som man også finner referanser til i vår serie om Søkelys på Kultur-Norge.

Vi skal derfor bare kort slå fast at i landet med Europas høyeste arbeidsledighet er ikke politikerne skremt langt inn i livsskiten, de er ikke redde for å miste sine posisjoner i nasjonalforsamlinger og andre verv. De løper ikke avgårde og gjør kultur til ikke-sak samtidig som de skal konkurrere med folkeførende populister om hvem som skal bygge flest sykehus-senger.

De satser. De gjør kultur til det viktigste, til det prioriterte.

Det kan alle og enhver som besøker Helsinki i disse dager få syn for.

Et nytt museum for moderne kunst reiser seg midt foran Mannerheim-statuen tvers overfor Riksdagen. Finlandia-hallen pusses opp. Den nye nasjonaloperaen kneiser i suveren beliggenhet ved Töölöö-sjøen midt i sentrum.

I Europas rikeste land krangler politikerne om posisjoner og eldremilliarder mens avisene skriver side opp og side ned om fotball og atter fotball.

Slik former vi vår egen kulturfattigdom – og det er ikke rart at verden ikke oppdager oss.

Da må vi ikke glemme Mariss Jansons ord til konsertpublikummet i Oslo da årets sesong ble innledet: Det er ingen som kjenner til kultur-Norge ute i verden.

For denne mangel på kunnskap er absolutt ikke noe et enkelt kontor i UD skal bære ansvaret for.

Her snakker vi om norsk offentlighet, vårt verdisyn, de holdninger vi lar prege gjennom aviser og valgkamp. Det er her problemet ligger. Vi snakker om et folk som blir vant med å leve etter forsidene til løssalgsavisene, som tilber materiell rikdom og makt og som synes båtrace på fjorden er gjevere enn opera.

Politikerne er ikke annet enn et speilbilde på folkesjelen. De er ikke mer visjonære enn den kulturelle horisonten til nærmeste Se & Hør-leser. I et land som ikke tør, som ikke vil og som har mer enn nok med å dyrke selvgodhet og egen fortreffelighet – må vi også tåle at utlandet ikke følger oss.

Norge er et lite land i verden.

Et forferdelig lite land.