Realismen på operascenen

Med prisen til Stein Wingte for hans omdiskuterte oppsetning av Verdis Otello sist sesong, er diskusjonen om realismen på operascenen igjen i fokus. Samtidig varmes pånytt opp debatten om hva slags nytt operahus vi skal ha – og hva vi skal fylle det med.

Det er ikke å nekte for at grunnen til at opera er så populært, er skjønnheten i musikken. Uten toner ville det ikke være opera. For de fleste operaelskere er dette det viktigste. At man i tillegg får en historie, en handling eller en tragedie til å ledsage den vakre musikken, forsterker operaopplevelsen.

Lyrisk opera har en stor tilhørerskare verden rundt. I USA kalles eksempelvis operahusene og -institusjonene ‘Lyric Opera’. I Italia er opera folkeeie. Bel Canto-tradisjonene som hviler på Rossini, Bellini og Donizetti og som senere ble videreført av Verdi og Puccini har gjort Italia til operaens hjemland.

Men den realistiske og dramatiske operaen har også sine tilhengere. Wagner, Richard Strauss og stort sett det som er komponert av opera i dette århundret har et tyngdepukt først og fremst i Tyskland, men står også sterkt i de nordiske land.

Vi viser forøvrig til hva Stein Winge selv sa i intervjuet vi har med ham her i Kulturspeilet om at statsoperaen i Wien ville ha ham til å gjøre ‘noe av Donizetti’. Instruktøren med tiår bak seg på teaterscenen, takket imidlertid nei til ‘denslags.’

Hans oppsetning av Otello på Den Norske Opera var svært omstridt. Mange kritikere her hjemme, også internasjonalt, vendte tommelen ned for det de kalte ‘Stein Winge-rabalderet’: sangerne og Verdis herlige musikk var kommet i bakgrunnen for instruktørens ‘påfunn’.

Også her i Kulturspeilet var meningene svært delte om oppsetningen. De av oss som så operaen vendte enten tommmelen ned, eller jublet for den.

For undertegnede, som anmeldte Otello for Kulturspeilet, var oppsetningen en stor opplevelse. Et stykke ut i operaen glemte jeg også musikken – dramaet tok over.

Men vår ledsager, som også anmelder opera for Kulturspeilet, likte alldeles ikke oppsetningen.

Når kritikerlaget nå gir prisen til Winge, er det en anerkjennelse av hans innsats med denne oppsetningen. Like det eller ikke, han har i hvert fall greidd å skape en ny og kontroversiell Otello – og skapt debatt og interesse.

Opera kan også få en realistisk utforming. I vår tid da inntrykkene fra media er så store og mange at man blir rent likegyldig av tilbudene, er opplevelser med mening viktigere enn noengang.

Vi skal ikke frata folk gleden av å høre skjønn musikk – ledsaget av intriger, ballscener, kulisser og kostymer – men mener også at det bør være plass for realisme og naturalisme på operascenen.

Lyrisk opera hører hjemme på enhver operascene, men hvis man ikke samtidig er i stand til å dyrke det realistiske uttrykket, blir opera en sak bare for en engere krets.

Opera som engasjerer, som tar i bruk teaterets virkemidler, som går ut i samfunnet – og som har mening – er i stand til å fange opp de lagene som i dag ikke går i opera. og som kanskje synes tradisjonelle lyriske operaoppsetninger noe fjas og tull.

I Finland er realismen på operascenen en av forklaringene på at finnene i dag framstår med Europas mest moderne operascene og samtidig har etablert seg i verdenstoppen med operakunst og musikk.

I et intervju Kulturspeilet gjorde med operasjef Jussi Rasilainen for Norsk Musikerblad i vinter, sa han at de allerede for tyve år siden satset bevisst på en realistisk operakunst. De hentet instruktører inn fra teatrene, bestilte nye verk fra finske komponister og i løpet av noen år hadde de fått fram både operaer av høy kvalitet for et publikum som virkelig satte pris på denne typer oppsetningen.

Veien fram var kronet med suksess: verdensturneer med Metropolitan som topp-punktet, byggingen av ny nasjonalopera og finske samtidskomponister som de fremste av det som lages av opera i verden i dag.

Dette er ting vi bør tenke på.

Derfor er det gledelig med prisen til Stein Winge. Vi gratulerer!