En komma tre millarder

1300 000 000 deilige oljekroner er hva avtroppende kulturminister Turid Birkeland ville satse på det nye operabygget på Vestbanen.

Da er det interessant å se på hva vi kan, rettere: kunne få for disse pengene.

Det er ikke billig å bygge nytt operahus. Den finske nasjonaloperaen som sto ferdig for bare få år siden, kostet nesten det tilsvarende. Men så er den også det flotteste scenebygget i hele Nord-Europa, med et par skjemmende unntak.

Gøteborgs nye operahus kostet mindre enn halvparten. Sammenlikner man disse to husene, er det enkelt å se forskjellen.

Finnene har satset på stor arkitektur, flott beliggenhet og et storslått sceneareal. Gøteborgerne har først og fremst brukt penger på selve innemiljøet bak scenen. Forholdene er små, men oversiktelige. Atmosfæren er intim og bidrar til å knytte hele huset sammen i stedet for å skape en fremmedgjort institusjon hvor ‘man gjør jobben sin’.

Det har gått på bekostning av publikumsarealene som er, mildt sagt, små og trange. Her er kontrasten til Helsinki slående, for finnene har satset på store foajeer og godt med plass.

Men heller ikke Gøteborg skal klage på beliggenheten og den ytre prakten. Operahuset utgjør slik det er formet og ligger et fascinerende trekk ved sjøfartsbyen på den sydsvenske vestkysten.

En operainstitusjon skal romme mange former for aktiviteter: øvingslokaler og rom til et fullt symfoniorkester, et ballettensemble og et kor. Det tekniske apparatet er avgjørende for kunstnerisk frihet og repertoar – og spiller derfor hovedrollen når man skal snakke om driftskostnader.

Her var Gøteborg heldig – og finnene tilsvarende uheldige.

For i drift ligger den nye finske operaen nesten i samme klasse som den over hundre år gamle Stockholmsoperaen.

Det hele skyldes inngrep fra politikere som midt i byggeprosessen skulle ‘spare’ litt penger, kutte noen poster ved budsjettsalderingene.

Slik er systemet her hjemme også, og vi håper at norske politikere lærer av den tabben deres kolleger gjorde i Helsinki.

Det er nemlig ikke kostnadsbesparende å unnlate og grave den lille halvannen meteren ekstra ned i grunnen når resultatet blir at kjellerlagrene med sceneheis og plass nok til å skyve kveldsforestillingen ned så å si i sin helhet, blir forhindret fordi det rett og slett er for lavt under taket!

Dermed oppsto det komiske at ved Nord-Europas flotteste og mest moderne operabygg må man rigge ned og kjøre vekk til lagring et sted på byen de kulissene som brukes om dagen, og tilbake igjen om ettermiddagen.

Her snakker vi ikke bare om upraktiskhet som bare en budsjett-sparende populist av Stutum-politiker gjør seg kvalifisert til, det dreier seg også om kostnader. Mye penger. Svært mye penger. Akkumulerende driftskostander som bare stiger rett til himmels når man skal prøve nye oppsetninger og spille repertoar samtidig.

Hos norske politikere vet vi at vettet ikke er så kvalifisert mye mer enestående enn hos de finske. Derfor nevner vi bare dette.

For operahus til 1,3 milliarder har vi ikke ennå. Det er bare en avtroppende kulturminister som slapp løs litt luft for sine frustrasjoner på veien ut fra en jobb hun har utført forbausende mye bedre enn forventet.