Honeck

Han er krass sine uttalelser mot tidligere kolleger og nasjonale ikoner, Manfred Honeck. Ifølge Arbeiderbladet uttaler ex-bratsjisten i Wiener-filharmonien at man er så stolte av tradisjonene i dette orkesteret at enkelte tror de ikke behøver å øve. Man liker ikke at folk gjør ting anerledes. Helst skal alt være som for 150 år siden…

Dette var også utslagsvende da han denne uka sa ja til Oslo-filharmonien om å bli deres første gjestedirigent fra sesongen 1999-2000. Orkesteret har en frisk holdning, sier han, og musikerne er flinke til å øve.

Han berømmer den jobben som Mariss Jansons har gjort med orkesteret, til å bli et ‘stort navn’ ute i verden, til å ha en vilje om å yte ‘det ypperste’.

Mariss Jansons vil fortsatt være orkesterets sjefsdirigent. Men som vi har sett de to siste sesongene eier Honeck noe av den samme magiske evnen som Mariss og en to-tre andre gjestedirigenter har: evnen til å få orkesteret til å heve seg utover det hverdagslige fremragende til å bli det ekstraordinære ypperlige.

Han har sagt nei til fortsatt engasjement som Den Norske Operas musikksjef. Grunnen er ikke vanskelige å se. På tross av ubetinget store seire og vellykkete satsinger som Nibelungen-Ringen, og en håndfull forestillinger de to siste sesongene som hever seg, sliter operaen ennå med problemet om å være noe mer enn en hyggelig operascene i en storby til å bli et kunstnerisk kraftsentrum.

Det er her det spriker. For det hjelper ikke at Den Norske Opera liker sin intern-målsetning om å være en ledende europeisk operascene. Forskjellen mellom ønsket og faktisk tilstand, er tildels sprikende – og pinlig. For det er et stykke vei fra den kunstneriske standarden som eksempelvis den walisiske nasjonaloperaen eier, en institusjon som Den Norske Opera har et nært samarbeid med, til det gjennomsnittslige på Youngstorget.

Og ser vi på våre nærmeste naboer bør vi absolutt være beskjedne forhold til eksempelvis Stockholm og København, hvor nedslitte, geriatriske og tungvindte disse operahusene enn måtte være, og ikke minst for Helsinki. Gøteborg kommer kanskje nærmere, men også der har man de siste sesongene oppnådd bemerkelsesverdig oppmerksomhet med noen av sine produksjoner – som Salome forrige sesong og Peter Grimes denne. Det er derfor en sjebnens ironi at dette huset har en norsk sjef og at en norsk sangerinne frontet begge oppsetningene.

Det er mulig at plassproblemene og slitasjen i Folketeaterbygningen er for stor, og at atmosfæren i huset påvirkes deretter. Det har lett for å bli noe sørgmodig og pessimistisk for en kunstnerisk institusjon som omtrent ikke greier å heve seg fra sutrestadiet og som stadig må ha behov for å finne unnskyldninger.

De faktiske problemer skal ikke betviles. Men vi må minne om at Den Norske Opera i motsetning til mange ledende kunstneriske institusjoner i verden i dag, spiller i eget hus. Det gjør eksempelvis ikke den walisiske nasjonaloperaen. De har heller intet regjeringsvedtak bak seg om at et nytt operahus skal reises innen 6-7 år.

Vi må likevel konstatere: Den Norske Opera har de to siste sesongene framført en rekke ypperlige forestillinger. De har blåst støvet av gamle kulisser i Tosca og feiet inn med en forfriskende Otello i Stein Winges ukonvensjonelle regihånd. Denne sesongen er det utvilsomt Idomeneo som er den største seieren. Toppen var Nibelungen-Ringen i Norwich fjor sommer. Viktigst av alt: de har gitt seg selv troen på at det går an å prestere fremragende ting.

Folketeateret er et ypperlig sted for å spille i det mindre formatet. Mozart, Rossini og hele repertoaret fra Monteverdi til langt inne i forrige århundret, er som støpt for en slik scene med nær kontakt mellom scene og sal. Vi minner om hva som skjedde i Paris for få år siden da den nye nasjonaloperaen La Bastille sto ferdig, et gigantisk prestisjebygg med 2000 sitteplasser – men av en slik beskaffenhet at enkelte kalte det verdens største flyplasstoalett i glass og betong. Gammeloperaen, Palais Garnier, måtte opp-pusses og gjenåpnes for at de skulle spille Mozart og opera buffo.

Det er sannsynligvis det gjennomngående og stadig tilbakevendende håpløse i situasjonen Manfred Honeck sa fortsatt nei til. Når man er en sterkt oppadgående stjerne ute i verden, med forpliktelser som sjefsdirigent for MDRs symfoniorkester i Leipzigs Gewandhaus og med faste oppgaver ved Det Kongelige Teater i København, måtte det bli stusselig med de trange forholdene og de sutrete holdningene på Youngstorget. Han følger i de samme sporene som Heinz Fricke og Antonio Pappano, og bør ikke skamme seg over dette selskapet.

Oslo og Norge er han ikke ferdíg med. Og det skal vi være glad for.

Likesom at han har bidratt til å gi vår nasjonale operainstusjon et betydelig kunstnerisk og musikalsk løft, selv om tiden i Folketeateret ble kortere enn det man hadde håpet.