Operaen i Hagens hånd

Nå ser operasaken ut til å havne i Carl I. Hagens varetekt.

Som den politiske sirkushesten han er, har han alt fertet røre og rabalder. Og da vrinsker han og vil være midt i manesjen. Helst dirigere og iscenesette hele greia selv. For åpent TV.

Det er Arbeiderpartiet og Torbjørn Jagland som ser ut til å gi ham denne historiske sjansen.

Historisk fordi det som det lenge var politisk enighet om – Fremskrittspartiet og Oslo Arbeidetparti unntatt, nemlig å skaffe oss et eget operahus innen nasjonens 100-års jubileum i år 2005 – nå ser ut til å havne i sirkusklovneriets og politikkens favntak.

Historisk kan det også bli for Arbeiderpartiet og Torbjørn Jagland som dermed ser ut til å ta en entydig og kraftig farvel med norsk kulturliv. Mindre betyr det at en rad betydelige navn, som politikere og kunstnere, åpent og rasende kommer til å forlate partiet. Verre er det at partiet kommer til å lage stor skade for seg selv og sitt indre liv.

Uten kultur blir mennesket fattig. Og uten bånd til det aktive kulturlivet, vil vi kunne få et Arbeiderparti hvor pragmatismen og populismen blir dominerende verdier. Fram for det lettkjøpte, det som dekker nåets behov, det gjelder å skrike høyest.

For det er ikke operasak Carl I. Hagen er opptatt av. Han vil lage størst mulig brudulje. Så lenge en femtedel av den norske befolkningen synes slikt er ganske OK mellom ølslurkene, må vi i demokratiets navn tåle det. Mannen og hans personlige parti ønsker ingen ny opera i det hele tatt. For dem er dette bare fælt skråleri for skattebetalernes regning. Nei, når andre dummer seg ut hopper sjarlatanen ut i sirkusmanesjen og iscenesetter sitt eget show.

Jagland ser ut til å hoppe på dette åtet. Han gir ballen gladelig over til Hagen – og ber om god jul og godt nyttår. For å yppe til strid med Oslo Arbeiderparti, som heller ikke er særlig opptatt av operasaken, tør han heller ikke. Derfor blir et rettferdig østkantopprør i en storby kanalisert i det verste av alle scenarioer: trafikkstøy og forslumming mot kulturpalass, økende fattigdom mot tilstedeværelsen av en monumental nasjonalopera.

Vi har slettes ikke noe imot Bjørvika som sted for det nye operahuset. Bare at det kommer på galt tidspunkt. Man skal utrede. Finne ut av grunnforholdene. Og bevilge noen milliarder og milliarder til for å få trafikken vekk og området klargjort til utbygging.

Så sant grunnforholdene holder. Og det vet man ingen ting om i dag. For alt vi vet kan hele milliardprosjektet som ifølge Oslo Arbeiderparti skal frelse østkanten fra kriminalitet, rasisme og fattigdom, synke ned i et gjørmehull.

Ellers er stedet midt inne i bunn av fjorden et godt sted. Omtrent så iøynefallende og sentralt plassert som Gøteborg-operaen. Middelalderbyen vil vokse opp rett ved siden av. Og Ekebergåsen vil gi skygge på varme sommerdager og ro for blikket.

Men det vil ta år, tiår og kanskje mer.

Slikt tåler ikke en nasjonal operainstitusjon som lever under helt miserable forhold. Man har alt mistet en musikksjef. Hvor mange fler detter av lasset?

Eller: hva skal vi gjøre med det stakkars Arbeiderpartiet, det en gang så kulturbevisste styringspartiet som ga oss både opera i sin tid (takk, Werna!) og et kulturliv som nå blomstrer som aldri før?

Trettisekskommani-Jagland ser ut til å gå inn i historien som den som for alvor startet nedbyggingen av det mektigste folkepartiet dette århundret. I sitt indre. For uten kulturell bevissthet blir det bare skallet igjen.

Da kan man ta opp konkurransen med Hagen. Om å skråle mest mulig og lage ablegøyer.

Men opera blir det ikke av det.