Operasaken i stampe

Det er gått prestisje i saken.

Regjeringen har fremmet sin melding og Arbeiderpartiets byutviklere har sagt sin mening. Samtidig vil ikke Fremskrittspartiet ha opera i det hele tatt.

Dermed er det ikke noe forslag som har kvalifisert flertall i Stortinget når saken kommer opp om to ukers tid.

Vi må bare få minne om at denne floken er oppstått ene og alene fordi lederen av landets største opposisjonsparti mener at byutvikling er viktigere enn operasak. Hadde han gitt sine partifeller mulighet til å stemme etter hjerte og fornuft i Stortinget, ville det vært flertall for opera på Vestbanen og vi kan feire vår nasjons hundreårs-jubileum i 1905 med et nytt operahus.

Når det ikke går slik og muligens blir et byutviklingsprosjekt i stedet – for de som aldri går i operaen eller har vist noe interesse for operakunsten til nå – går man i et uvisse hvor Romeriksporten bare blir forbokstavene.

Alle instanser peker på at gjørmehullet Bjørvika er høyst usikkert – med utredninger av grunnforhold og trafikkreguleringer som kan strekke seg langt inn i neste århundre før man i det hele tatt kan begynne å prosjektere et operabygg.

Og apropos byutvikling: hva har Munch-museet tilført Oslo øst og Tøyen-distriktet i så måte?

Man kan bare telle antall sprøytespisser og knuste glasskår de to hundre metrene fra T-banen og opp til museet for å se hvor holdbare Jaglands argumenter er.

Det er ennå ikke for seint å snu. Prestisje er farlig. Jagland kan sikkert score noen lettkjøpte poeng – men det er operasaken som taper.

Kanskje man burde lytte til kulturens talsmenn og -kvinner som denne uke gikk ut og støttet regjeringens forslag til opera på Vestbanen. Alle – fra Ellen Horn og Vidar Sandem til lederne for de største kulturinstitusjonene i byen – var skjønt enige.

Opera på Vesten er det eneste realistiske – for Operaen.

Så får Jagland og Bondevik føre sin prestisjekamp på andre fronter. Det er nok å ta av.