Nasjonalopera

Høsten har startet på nasjonaloperaenes vegne.

Det vil si, ikke den norske. For her virker operafrontene mer fastlåste enn noen gang. Oslo Arbeiderpart – og dermed Jaglands parti – vet innerst inne at de har gått på en skikkelig blemme med sitt operastandpunkt og deres redsel for å innrømme mulige feil tenderer nå i retning av galskapens prinsipprytteri.

Vi snakker i stedet om Danmark og Finland.

Danskene er i den lykkelige situasjon at de i flere århundrer har eid en nasjonalinstitusjon som både rommer opera, ballett som teater. Denne høsten vil Det Kongelige feire sitt 250 års jubileum – mens vi her hjemme ennå må slite med fordummelser av typen Jagland og Hagen, uten nasjonalopera (en trøst får være at vi tross alt har en del av Det Kongelige som nasjonalopera – de 65 første årene…)

Finnene innviet sin nye nasjonalopera for få år siden, Europas kanskje flotteste hus for musikkdramatikk. Dette sammen med det finske operamirakelet som har plassert finsk operakunst i fremste rekke i verden i dag. Finske komponister lager samtidsopera som en hel verden slåss om å få oppført og finske sangere befolker de største operascenene i verden så til de grader at en skulle tro at Suomi og ikke Italia var operaens fødeland.

Kulturspeilet omtaler i dag ferske CD-innspillinger av de to lands erklærte nasjonaloperaer. Decca har gitt ut Carl Nielsens Maskerade og på Finlandia har Madetojas Österbotningene kommet.

Begge innspillingene er gledelige og vil gi oss mang en velkommen stund bak øretelefonene.

Det er i slike tilfelle vi tenker at det er kanskje noe tilsvarende vi savner her hjemme: en nasjonalopera, noe som kunne løfte folket ut av det fordummende grepet Jagland har satt på hele operasaken, noe som kunne få folk til å si et massivt ‘Slutt med tøvet!’

Hva er det som kjennetegner en nasjonalopera? Selvfølgelig, et nasjonalt og kanskje patriotisk innhold.

Dette finner vi i Österbotningene. Et dramatisk verk hvor konflikten går mellom myndighetspersoners undertrykkelse på den ene siden og folket på den andre. En skal ikke ha mye fantasi for å lese at her er det en ung nasjons selvstendighetstrang som beskrives.

Patriotisk i så måte er neppe Carl Nielsens Maskerade. Men også her er konflikten rettet mot myndighetspersoner (slik det virkelig hendte da Holberg skrev komedien) som vil forby folket å ta del i forlystelser som maskerader og ball, i Holbergs stykke og Nielsens opera representert ved en hyklersk foreldregenerasjonen som vil holde stivt på tradisjonene.

Men Maskerade er et typisk uttrykk for det danske ‘grin’, den er fornøyelig, lystig og ingrediensene er ikke kniv, pisk og tragedie – som i den finske nasjonaloperaen.

Har Norge noe som kan kvalifisere til nasjonalopera?

Neppe. Da hadde byggingen av det nye operahuset på Vestbanen forlengst vært i gang. Og da hadde vi sluppet shizofrene lokalpolitikere i Oslo som mener at Åse Klevelands uredde engasjement for operasaken står i veien for å nominere henne som Arbeiderpartiets kandidat som ny ordfører i Oslo.

Men også her hjemme har vi operaverk som med god vilje kan diskuteres som mulige nasjonaloperaer. Nærmest kommer utvilsomt Edvard Fliflet Bræins Anne Pedersdottirsom hadde premiere for knappe 27 år siden og som har opplevd en publikumsappell som er oppsiktsvekkende, til dramatisk musikkteater og nyere musikk å være.

Det er dels det historiske sujettet men kanskje først og fremst den magiske musikken som bergtar publikum. Anne Pedersdottir oppfyller alle kriteriene på å være en nasjonalopera.

Men vi har også andre verk. Vi skal ikke se bort i fra at Geirr Tveitts Jeppe (også den etter Holberg) er en kandidat. Heller ikke Arne Eggens Olav Liljekrans. Bibalos Macbeth er det nyere operaverket fra norsk hånd som er blitt mest spilt utenlands.

En selvfølgelig nasjonalopera ville vært Edvard Griegs og Bjørnstjerne Bjørnsons Olav Trygvasson – hvis ikke Grieg gjorde det ulykksalelige å si ja til en forespørsel fra Ibsen om litt ‘venstrehåndsarbeid’ til en kommende premiere på Peer Gynt, mens han ventet på flere tekstscener fra Bjørnstjerne som kanskje var mer opptatt av å reise og fly etter damene på dette tidspunktet.

Det er leitt at denne operaen ikke fikk en sluttføring. Grieg var i disse årene inne i sin mest kreative epoke. Bare Peer Gynt-musikken viser hvilken kunstnerisk kraft den unge norske komponisten eide disse årene. De 45 minuttene med musikk som eksisterer fra den ufullførte nasjonaloperaen viser at dette kunne bli en opera i det store franske format med bruk av alle musikkteaterets virkemidler som store dramatiske korscener.

Kanskje venter vi ennå på den store forløseren som tar fatt der Grieg slapp – eller som er i stand til å fornye ny norsk opera, slik det har sjedd i Finland. Som sjefen for den finske nasjonaloperaen sier i et intervju Kulturspeilet har hatt med ham: Norge har både kreftene – utøvere og komponister. Dette sier en mann som har stått sentral i det finske operamiraklet – og som har sett så å si hver eneste nyproduksjon her hjemme, og som derved burde vite hva han snakker om.

Danskenes og finnenes nasjonaloperaer er fra henholdsvis 1905 og 1923. Dette er også en epoke i norsk operahistorie som foreløpig er så å si ukjent. Uten tvil kan vi snakke om disse årene som norsk operas gullalder. Norge hadde en rekke operakomponister som ble regnet som noen av de fremste i samtiden og hvis verk ble oppført ved de største scenene i Europa. Men mye forble uoppført – og det er ikke tvil om at her finnes skatter av uvurderlig betydning.

Sannsynligheten for at vi her vil kunne finne noe som kan kvalifisere til en norsk nasjonalopera er ikke liten.

Men til det må endel elementer på plass.

Vi må få et sted der operaer kan oppføres. Vi må få et økonomisk armslag som gjør det mulig med nye produksjoner. Og vi må få en vilje hos politikerne til å gjennomføre dette.

Det fremste hinderet i dag er den fordummende stahet som Jagland har påtvunget oss. En norsk nasjonalopera kan bare oppstå hvis Arbeiderpartiet igjen finner tilbake til folkelig fornuft og gamle dagers (Einar) Gerhardsen-pragmatisme.

For vi glemmer ikke at det var Werna Gerhardsen som var pådriveren i Oslo Arbeiderparti i sin tid for å skaffe oss en nasjonal operainstitusjon.

Men skal Arbeiderpartiets historiske linje bli fulgt opp – slik at vi kanskje om noen år kan snakke om en norsk nasjonalopera – bør noen ‘ha snakket sammen’.

Helst rokkert noen posisjoner.

Vi bare sier så. For nå kan en hel operaverden nyte danskers og finners flotte nasjonaloperaer på CD.

Og de vil spørre: hva da med landet som flyter over av honning og olje – og overopphetes av vanvittig høye lønninger og mangel på arbeidskraft?