Solveig i vinden

av Kjell Moe og Grete Nordtømme.
Det er vår. Det er sol. På Karl Johan ryddes det plass til bord og utepils. Over Stortinget smeller de norske fargene friskt i vårblåsten.

Og det er Solveig.

Solveig Kringlebotn – kanskje bedre kjent internasjonalt som Kringelborn – er i Oslo for å synge opera og lansere en ny CD hvor hun synger verker av den polske komponisten Witold Luwoslawski (1913-1994).

Kulturspeilet bringer dag omtaler av oppsetningen av Idomeneo på Den Norske Opera og CD’en hvor hun synger med Det Norske Kammerorkester.

Det begynte med Syse

– Det startet den gangen Syse var statsminister, sier hun til Kulturspeilet.
– Jeg var med en delegasjon til Polen som kunstnerisk innslag. Vi skulle ha en konsert på kvelden på slottet i Warsjawa. Jeg la merke til en liten søt gammel mann på første benk som fulgte så godt med. I en slik situasjon kommer man så nærme publikum at du kan ikke unngå å se ansikter og hvem som halvsover. Og han var så usedvanlig interessert. Men jeg ante ikke at det var Lutoslawski. På et selskap i ambassaden etterpå fikk jeg høre av en ambassaderåd at Lutoslawski skulle hilse. Han syntes det var så bra og kanskje hadde han noe i tankene for meg.

Urframførte Lutoslawski i Albert Hall i 1991

– Et halvt år etter fikk jeg en henvendelse fra BBC om å urfremføre et nytt verk Lutoslawski hadde skrevet for sang og orkester. Det skulle være med på Proms-konsertene…
… Der du så å si har vært fast siden?
– Ja, jeg har vært der mange ganger etter. Det var en kjempesjans for meg den gangen. Utenfor Norden hadde jeg nesten ikke vært. Jeg fikk meg en agent. Og da begynte det å rulle. Jeg var i grunnen litt glad for at jeg ikke forsto hvor stort dette var den gang, for da hadde jeg vel vært så nervøs at det ikke ville ha gått. Det var jo kjempestort med masse presse rundt, gikk direkte på TV.

Drypper på klokkeren

– Selvfølgelig var det Lutoslawski som var den interessante, at det var et nytt verk av ham. Men for meg var det at jeg fikk være med, det drypper litt på klokkeren..
– Hadde du noe kontakt med Lutoslawski på forhånd?
– En masse. Han bodde også her i Norge, hadde et hus hvor han var den sommeren. Jeg var mange ganger hjemme hos ham, vi gikk igjennom verket, vi hadde med en pianist, og jeg ble veldig godt forberedt for selve konserten. Det førte til at alle ville ha Lutoslawski – og meg da – til å førstegangsfremføre dette verket i forskjellige land.

Påvirkningskraft

– Det er ganske krevende?
– Det er vanskelig teknisk å synge, ja. Det tar lang tid å lære seg. Du går høyt og lavt, du skal være pianissimo i høyden. Det var mye forarbeid. Det var også gøy, jeg har aldri opplevd å være så nær en opphavsmann noengang. Jeg følte den påvirkningskraften du hadde som sanger til å forandre litt underveis og fra det første han hadde skrevet forandret vi litt her og der, hvor jeg skulle puste og litt sånn.
– Han var en av århundrets store komponister og dette var vel noe av det siste han skrev?
– Den tredje symfonien kom etter. Han skulle også skrive et nytt verk til meg, men det ble det ikke noe av.
– Han ble svært gammel?
– Å ja. Men han var utrolig sprek. Så det kom som et sjokk da han døde. Meningen var at vi skulle spilt inn sammen på plate han og jeg, men det rakk vi ikke.

Stemmeforandring

– Du har forandret stemmen en del i retning av det dramatiske?
– Du blir eldre, synger mer, men jeg tror også det har å gjøre med barnefødsler og hormoner i kroppen, det er helt fysiologisk.
– For to år siden var du den typiske nordiske lyse sangerinnen…
– Jeg kaller meg selv en potet, jeg kan fremdeles synge lyst og lett, det kommer an på hvilken stemme skal jeg ta fram i dag… Jeg kan fremdeles synge som om jeg var en tynn liten sopran. Det er litt frustrerende for når du synger et verk hvor det kreves dét, kan man aldri tenke seg seg at du kan synge i et svært verk. Men nå er det såpass mange som vet om at jeg beveger meg inn i en annen retning.

Wagner framover

– Du har ytret ønske om å synge Elsa i Lohengrin?
– Sånne ting blir det jeg kommer til å leve av i årene framover. De letteste Wagner-rollene og litt slavisk repertoar.
– Jeg skal synge Senta, Eva har jeg tilbud om, det blir disse lettere jenterollene først da, men Sieglinde kommer også.
– Brünnhilde holder du deg unna?
– Det tror jeg vi venter litt med. Men at jeg kommer til å synge Wagner er helt sikkert..

Bryn Terfel

– I det siste var du ved operaene i Zürich og San Fransisco hvor du sang med Bryn Terfel?
– Bryn er en veldig nær venn av meg. Vi har barn i samme alder og kjenner hverandre godt, vi skal gjøre flere ting sammen. Han er den koseligste kollegaen jeg har.

Planer framover

– Hvilke planer har du framover?
Eugen Onegin i Barcelona i en ny produksjon. Så skal jeg ha ganske mange konserter i juni, i Stockholm skal jeg synge ‘Japanische Frühling’ av Irgens Jensen. Det blir spennende, og det samme verket skal jeg synge med Filharmonien her i Oslo til høsten. Så skal jeg være med når vi skal lage et slags festspill på Oscarsborg, rett ved der jeg bor, og fremføre Tryllefløyten i friluft med Stein Winge som regissør. Det kan bli ganske spennende. Vi skal bruke borgen som den står med de mulighetene som er der. Jeg tror det kan bli ganske vilt…

Oberon i Zürich

– Så skal jeg tilbake til Zürich og gjøre Oberon på nytt. Den har vært lite spilt, for tenor- og sopranroller har vært vanskelig å besette. I løpet operaen er du innom tre forskjellige stemmefag, du skal synge lyrisk, koloratur og en slags Wagner-sopran i løpet av kvelden. Det er en vanskelig rolle, og det var vel litt sjebnebestemt. Fire dager før de skulle begynne på prøvene hadde sopranen fått stemmekrakk og de var på desperat jakt etter noen som kunne synge den. Jeg så på det, prøvde litt gjennom det en kveld og sa til meg selv: det er ikke umulig. Det er akkurat slike roller jeg liker å gjøre, hvor du får brukt hele verktøykassa di. Så jeg sa ja, jeg, og lærte meg det på rekordfart. Det var en knallgøy opplevelse som viste seg å være viktig for meg.
– Zürich-operaen ligger sentralt til midt mellom Tyskland og Italia, og den er hjemmescenen til Cecilia Bartoli for tiden?
– Det som var viktig med denne rollen var at jeg fikk vist den store stemmen som ikke så mange har hørt. Sånn at du fikk plasert deg et annet sted enn i Mozart. Etter det fikk jeg flere rolletilbud i det faget. Vil alltid håpe at jeg har kontakt med Mozart, men det er helt sikkert at stemmen min går inn et nytt fag.

Tar med barna ut

– Hvor mange reisedager i året har du?
– Jeg har ikke regnet, jeg er mer borte enn jeg er hjemme i Norge. Jeg er så heldig at jeg kan ta familien min med meg. Jeg koser meg med familien min når jeg er ute, det er ingen belastning. Barna mine – tre og fem – vet ikke om noe annet liv enn å være litt sånn hist og pist, og det er en måte å løse de hverdagslige problemene på. Jeg bestiller alltid et stort hus hvor det er plass til ungene. Og det går veldig greitt. Det å bo på hotell i månedsvis går ikke an med barn. Vi ordner oss praktisk så godt som det går an. Barna plukker opp litt språk, får med seg andre kulturer. I min generasjon er det mange som har barn etterhvert. Om ikke de har to og tre så har de minst et. Ved San Fransisco nå hadde alle i hovedrollene barn i samme alder. Det var elleve unger, så vi hadde en egen klubb, vi gikk ut i parker og på restauranter og McDonalds. Operahusene blir mer vant til at sangere har barn. I gamle dager var det sånn at du enten måtte bli operasanger eller mamma. Det var i hvert fall sjelden du kunne være begge deler, eller så hadde du et barn du aldri så.
– Neste år begynner den første på skolen. Jeg tar et år av gangen.
– Hva med ferier?
– Jeg skulle hatt en koselig juleferie, så ble det denne jobben i Zürich i stedet. Jeg skal vel ha to uker til sommerferien. Men det er alltid noe du må innstudere.