Ballet de L´Opera National de Paris La Bastille NOSFERATU. Koreografi: Jean-Claude Galliot. Musikk: Pascal Dusapin, I hoverollene: José Martinez, Gil Osoart. Parisoperaens orkester. Dirigent: Bernhard Kontarsky
Pariseroperaens ballett gjestespilte midt i mai i USA til og med to forestillinger på samme kveld i h.h.v. Los Angeles og San Francisco, mens en del av kompaniet hjemme hadde premiere på en ny, moderne ballett Nosferatu koreografert av Jean-Claude Gallotta på Bastille Operaen. Dette var ikke en vellykket premiere.
Et langtekkelig kjedelig verk, hvor det meste av tiden, for de ca. 36 dansere gikk med å løpe inn på scenen, gjøre en liten variasjon eller et lite hopp og derpå løpe ut igjen. Jeg opplevde dette som spill av tid, penger til en ny produksjon, og spill av tilsynelatende dyktige, flotte danseres tid, inspirasjon og krefter. Musikken var av Pascal Dusapin, som heller ikke sa meg noe spesielt. Og en mørk trist scenografi av Daniel Jeanneteau, kostymer i samme stil, Olivier Beriot. Dette minnet mest av alt om sysselsetting, og dette ligger langt under den kvalitet jeg tidligere har opplevd fra samme ballettkompani i Paris. Noen av kompaniets fremste solister og premieredansere toppet rollelisten, bl.a. Jose Martinez som den gjennomgående figuren og Gil Isoart, Delphine Baey, Stéphane Phavorinog Clairemarie Osta.
Noen av publikum hylte demonstrativt vilt av begeistring, slik som de alltid gjør, og andre unngik, flaue og beskjemmet over hva de hadde opplevd, og applaudere og skyndte seg ut av salen. En velmenende kritikerkollega fortalte meg at andre produksjoner av samme koreograf Jean-Claude Gallotta hadde vært mer vellykket. Vi får håpe dette for ham. Hadde jeg vært ballettsjef så hadde han ikke fått noe engasjement etter å ha sett dette. Imidlertid så bør denne kritikken kanskje gå mot nettopp ballettledelsen, som bør se at en produksjon spenner galt i vei og stoppet dette før premieren. Men så har vi den evindelige diskusjonen om den kunstneriske nyskapende frihet, det spørs om dette også gjelder når det gjelder misbruk av dyktige danseres tid og å slite på deres inspirasjon, eller om der ikke finnes en grense for hva publikum skal trekkes med å se. Vel heldigvis er det frivilligt å gå. Man kan la vær om man stoler på kritikeren, eller man kan gå å se for selv å konstatere om dette var så galt.
