Oslo Konserthus 26.10.2006 Beethoven: Corolian ouverture, Mozart: Fiolinkonsert nr. 5 KV219, Beethoven: Symfoni nr. 4
Oslo-filharmonien dir.: Andre Previn, Elise Båtnes – fiolin
Fortsetter foryngelsesprosessen med Andre Previn på neste besøk i Oslo – når det måtte bli – vil vi ganske sikkert oppleve en ungdommelig sprek mann i sin beste alder på podiet. For Previn av 2006 er av en langt annen støpning enn den stabbende oldingen man åndesløst fulgte de siste årene han var sjefsdirigent i Oslo, ville han greie å komme seg opp det lille trinnet til podiet?
Slik tanker var langt unna i går der han relativt ubesværet og smilende entret podiet. Ikke minst gjorde hans vitalitet seg sterkt gjeldende i musikken han ledet. Ledelsen av gjennomføringen av Beethovens fjerde symfoni var et gjennomarbeidet stykke arbeid, det lød kontant og presist med skikkelig beethoven’sk schwung over seg. Bare den lille men viktige detaljen at han var svært påpasselig med paukenes ikke lille vesentlige rolle i Beethoven gjorde det klart at her hadde man en våken og påpasselig kjenner av musikken foran seg.
Applausen lot heller ingen tvil om det. Velfortjent kan Previn kvittere ut to ukers vellykket besøk i Oslo. Beethovens fjerde dannet topp-punktet for hans besøk. Det er imponerende å lage en slik livfull og ikke minst kraftig versjon av en av Beethovens minst spilte symfonier.
Det andre topp-punktet denne kvelden sto orkesterets første konsertmester Elise Båtnes for. Hun gjorde en fremragende tolkning av Mozarts femte fiolinkonsert, den som gjerne har fått oppnavnet ‘den tyrkiske’ på grunn av sine kruseduller i sistesatsen. Som hans øvrige fire fiolinkonserter er dette et verk fra hans tid i Salzburg, alle fem skrevet i løpet av et par måneder i 1775.
Elise Båtnes er en mester i å behandle musikk som dette. Lekent danderer hun til Mozart og virtuost behandler hun cadenza’en i førstesatsen. Hun har også det sjarmerende trekket at hun er tydelig sjenert overfor et stort publikum. Ingen diva-nykker der i gården!
Vi kunne savne noe av det trøkket vi opplevde i Beethovens fjerde symfoni i en kanskje noe langsom versjon av den innledende Corolian-ouverturen.
