Den Norske Opera & Ballett 8.3.2015 Wagner: Lohengrin Med: Magne Fremmerlid, Nina Gravrok, Paul Groves, Ole Jørgen Kristiansen, Elna Zhidkova, Thor Inge Falch, Henrik Engelsviken, Carsten Stabell, Jens-Erik Aasbø, Yngve Søberg, regi: Johannes Erath, dir.: John Helmer Fiore

Vi har omtret ikke ord. Vi raver ut av operaen etter denne forestillingen, måtte ta et glass for å komme ned på jorda igjen og fikk såvidt med oss operasjefens ord om problemer med logistikken fra den lille scenen i foajeen før vi kom ut i kald luft.
Men forestillingen fortsetter å rive og slite i oss, selv når det nå har gått innpå noen timer etter teppefall. Trompeter og basuner gjaller ennå i ørene, koret fortsetter å leve inne i hodet vårt.
Hva var det vi opplevde? Jo, en Lohengrin-oppsetning som var rett og slett makesløs. Utenom alle grenser for hva opera kan oppleves som. Vi har sett en god del Lohengrin-oppsetninger gjennom tidene, ikke minst for så veldig mange år siden på Youngstorget i forskjellige besetninger, men ingen som dette.
Her har den nye Bjørvika-operaen for alvor fått vist hva den er i stand til, med sin suverene akustikk og fantasieggende sceneteknikk, med sitt fremragende 100-tallige orkester, et profesjonelt kor og ikke minst med scene-effekter som omtrent tar luven fra deg, scene-elementene bokstavelig talt svevde i lufta, her var det flerdimenjonalt på flere plan.

Eller alle de ypperlige solistene? Med et par unntak, alle fra egne rekker. Og såpass bør vi si uten å bli for høye på pæra at selv med formidabel og imponerende innsats fra Paul Groves i tittelrollen og Elna Zhidkova i skurkerollen, ville det vært krefter i vårt eget ensemble som godt kunne ivaretatt også disse rollene. Kanskje ikke med samme rutine og sikkerhet – ennå.
Det smalt i vegger og tak da det satte i gang for alvor med fullt trøkk i kor og orkester. ‘Aida-trompeter’ og vanlige trompeter plassert i losjene på hver side av scenen nær proscenie-åpningen hadde en øredøvende flott stereo-effekt. Men mest av alt: den vanvittige samklangen i Bjørvika-operaens vidunderlige akustikk av hva som skjer når orkester og kor trår til for fullt og ikke legger noe imelllom.
Og så Nina Gravrok, da! Hun debuterte i en stor og krevende rolle og kom så avgjort bra fra det.

Vi kunne derfor like gjerne si at dette var like mye John Fiores forestilling. Den amerikansk-italienske lillestrømlingen er nå på vei ut av operaen som sjefsdirigent og musikksjef, men for en forestilling han etterlater seg!


I forbindelse med åpningen av Bjørvika-operaen i 2008 hadde en flåsete NRK-medarbeider i skikkelig Frognerfrue-stil fått seg til å si at ‘disse scenearbeiderne må se å ta seg dreieskivesertifikatet!’ Vedkommende burde vært der på denne premieren og sett hvordan scene-elementene nærmest fløy gjennom lufta eller hvordan scenen skiftet og ble delt opp i flere dimensjoner. Ikke minst burde hun fått med seg det gedigne skiftet i siste-akta hvor scenearbeiderne toget inn på scenen kledd i svart for å skyve vekk de Caspar Friedrich-klonete trærne og likeså godt hadde lagt inn en nærmest innstudert paradegang mot bakscenen.

Vi har tidigere sagt at Bjørvika-operaen i sin snart syv-årige historie har særmerket seg særlig med to oppsetninger, Tannhäuser og Le Grande Macabre. Nå kan vi legge til den tredje: Lohengrin.