Konserthuset, akustikk og eierskap

Det var ikke uventet at Mariss Jansons forlot posten som sjef for Oslo-filharmonien. De siste ti år har vi på denne beslutningen. Hans entusiasme og vilje til å gjøre noe for Oslo-filharmonien har vært enestående, likeså de resultater han har oppnådd. Han har drevet seg selv så hardt at han for tre år siden fikk hjertekollaps for åpen scene. Hensynet til egen helse er en viktig faktor i dette bildet.

Både orkester og publikum har lenge vært klar over at man kan ikke holde på en av verdens ti fremste dirigenter i urimelig tid. 21 år er unikt i denne sammenhengen. I nyere tid er det vanskelig å finne tilsvarende eksempler.

Derfor er det mer skammelig at det den utløsende årsak for hans fratreden skyldes norsk byråkrati og manglende politisk beslutningsvilje.

Da Konserthuset sto ferdig i 1977 var det resultat av ønsket om å skaffe byens symfoniorkester et velegnet konsert- og prøve-lokale. Det var Oslo-filharmonien som i hovedsak var den presskraft som skulle til for å få reist bygget.

Men politikerne mente også at siden bygget sto der, skulle det også brukes til andre konsertarrangementer. Og da begynte konflikten. 

Samarbeidsforhold
Det har toppet seg de siste årene. Politikerne, i første rekke Byrådet, har presset på for å gjøre Konserthuset økonomisk regningssvarende. Det betyr igjen, flere arrangementer. Konsekvensen er at orkesteret gradvis blir presset ut.

I dag har Oslo-filharmoniens administrasjon flyttet til nabobygningen, likeså musikernes prøverom. Orkesteret er blitt tvunget til stadig å betale mer i husleie, urimelig mye etter deres mening. Samarbeidsforholdet mellom konserthus og filharmoni har gradvis utviklet seg til det verre.

Det er dette som ligger bak Mariss Jansons‘ uttalelser om ‘Vi er fremmede i eget hus’ og at ‘…musikerne har ingen innflytelse over egne arbeidsforhold.’

Akustikken
Men dette er ikke nok. Fra starten av ble det klart at Konserthuset led under betydelige mangler. De akustiske forholdene gjorde at mange typer konserter ikke kunne la seg arrangere slik de skulle. For Oslo-filharmonikerne var resultatet det verste: mange musikere kunne ikke høre hverandre på prøvene. Publikum ble utsatt for akustiske hull og fremragende solister kunne knapt høres hvis du satt på de ille stedene i salen.

Kulturspeilet har vært blandt dem som gjentatte ganger, senest for få uker siden, har påpekt de skandalløse forholdene.

Intet gjøres
Man har visst om problemet hele tiden. Mye har vært gjort gjennom disse årene for å studere og utrede problemet. Men lite konkret er gjort for å rette på de fysiske forholdene. Mariss Jansons har eksperimentert med forskjellige plasseringer av musikerne, som har hjulpet noe. Konserthuset skylder selvfølgelig på at de ikke har penger. Eier er Oslo Kommune, som helst ikke vil ha noe med problemet å gjøre.

Men det toppet seg lørdag for en uke siden når man måtte utsette et CD-opptak med førti minutter grunnet et skranglete ventilasjonsanlegg. Det var da Mariss Jansons tok sin endelige beslutning.

Uverdig politisk spill
Så oppstår begredeligheten med ansvarsmennesker som ikke lenger har ansvar, politikere som toer sine hender og en ikke åpent uttalt mistenkeliggjøring av Mariss Jansons for å drive politiske press og krisemaksimering.

Men hva har konserthus, dets styre og ikke minst dets eier, Byrådet, gjort for å skaffe kapital? Har de søkt etter sponsorer, tatt problemet opp med staten – eller har de tittet i egen pengesekk for å se om det finnes noen ekstra midler – som det selvfølgelig finnes? Har de rett og slett prioritert?

Skaden har skjedd
Svaret på alt dette er nei. I beste politiske ånd har man snudd problemet ryggen og ventet på at stormene vil blåse over. Nå er det for sent. En hel verden er blitt klar over Oslos problem. Det vil bety at kunstnere, solister og dirigenter kanskje vil tenke seg om både to og tre ganger før man avlegger Oslo et besøk. Skaden har skjedd.

Problemet kjenner vi fra tidligere. Hver gang det offentlige har tatt på seg spanderbuksene for å reise et kulturbygg, skjer det samme. I Tromsø bevilget staten midler til å reise et kulturbygg for å løse Hålogaland Teaters plassproblemer. Hva skjedde? I løpet av kort tid – og under kommunens eierskap – måtte teateret vike for kinoer, lysbildeforedrag og andre inntektsbringende sysler.

Forskjellsbehandling
Ingen stiller spørsmål ved at det offentlige betaler millioner for å holde teatrene med deres bygg i drift. Heller ikke museer og andre kulturinstitusjoner.

Det merkelige er at musikklivet skal stå i en særstilling. Norges fremste kulturelle eksponent er ved siden av Ibsen Oslo-filharmonien og kanskje en Andsnes, Mørk eller to. Det er derfor verdt å tenke over at for denne delen av kulturlivet er ikke myndighetene villige til å betale annet enn lønninger, ikke tilskudd til drift, investeringer og vedlikehold.

Men spørsmålet er: hva skiller et Nationaltheater og et Nasjonalgalleri fra Oslo-filharmonien?

Mye, vil mange si. Og derfor blir forskjellsbehandlingen desto mer urimelig.

Dra til London. Hvem har hørt om Ellen Horn? Får Nationaltheatret invitasjoner til Carnegie Hall? Når stilte Nasjonalgalleriet ut på Metropolitan Art Gallery sist?

Det riktige må være at de som betalte for oppføringen av konserthuset sørger for at de som i dag eier det tilbakefører eierskapet til brukeren, Oslo-filharmonien. Bare det kan sikre et av verdens beste symfoniorkestre – og Norges fremste kulturelle ambassadører – de arbeidsforholdene de fortjener.

La ikke politikere og ansvarspersoner fortsette å skylde på hverandre. Skaden er alt skjedd. Nå gjelder det å skjære gjennom og lære av gårsdagens feil.