Mahler: Symfoni nr. 3, Oslo-filharmonien, Dagmar Peckova – mezzo, Sølvguttene, damestemmer fra Oslo Filharmoniske Kor, dir.: Manfred Honeck, Oslo Konserthus 5.3.1998
Mahlers tredje er i utstrekning hans største symfoni og i omfang er det bare den åttende som krever større ressurser. Det tok 105 minutter å framføre den i Oslo Konserthus i går kveld med mer enn 200 medvirkende på podiet.
Det er andre gangen Manfred Honeck stepper inn for Mariss Jansons som måtte melde forfall pga. sykdom og en alvorlig operasjon blant hans nærmeste. Forrige gangen var for halvannet år siden da Oslo-filharmonien framførte Mahlers femte som de skulle ta med seg videre til Albert Hall og Proms-konsertene i London.
Den gangen overrasket den da nytilsatte musikksjefen ved Den Norske Opera med sin noe uvandte tilnærming til Mahler. I stedet for utesking etter de store linjene, som Mahler nærmest inviterer til, gjorde han Gustav Mahler til en levende, nestende dansende komponist. De ländleriknende motivene og frasene som Mahlers partiturer er så full av, ikke bare i scherzo-satsene, fikk en vektlegging som for undertegnede åpnet nye sider ved Mahler.
Nå har Honeck tilbrakt halvannet år i Norge – og har nylig sagt opp sin stilling ved Den Norske Opera. Sånn sett kan en si dette er sjebnens ironi: ringen er på en måte sluttet.
Det var også i den tredje symfoniens andre- og tredjesats jeg fant mest å glede meg over i går. La gå at de tre siste satsene med vokalpartier, kor og en meditativt skjønnklingende sistesats, ikke unngår å gjøre kraftige inntrykk. Men i de to scherzo-liknende satsene fikk Honeck igjen vist at det er den dansende Mahler han har størst grep om.
Her fikk han anledning til å gå musikken virkelig inn til beinet. Og det klang atskillig anerledes enn den førti minutter lange førstesatsen, hvor han overlot det meste til slagverk og messing og lot de føre løpet med sine militærmarsjer og fanfarer som skulle varsle sommerens ankomst. Til tider lød det nesten som en trombone-konsert og vi så dem, men måtte spørre: hvor er Oslo-filharmiens strykerseksjon?
Men når naturmystikken i Mahlers beskrivelse av blomsterenga og dyrene slår til for fullt i andre og tredje sats, fester Honeck grepet på komponistens boblende oppkomme av musikalske ideer. Herfra og ut – uten pause – ble det en seiersgang med Mahlers og hans sommermorgen- og naturopplevelser.
Dagmar Peckova og korene føyde seg ydmykt til orkesteret i fjerde og femtesatsen, før det hele tonte ut i den tyve minutter lange sistesatsens melodiøse og majestetiske velde.
Så langt var dette årets opplevelse med Oslo-filharmonien. En virkelig stor kveld, hvor også det spektakulære ved framføringen ble ivaretatt uten at det ble for påtrengende. Manfred Honeck kan trygt ta med seg sin Mahler fra Oslo når han utover våren beveger seg ned i mellom-Europa for å gjøre Bruckner.
Konserten gjentas i dag. På søndag framføres den i Stockholm som ledd i markeringen av Europas kulturby 1998.
