Premiere Nationaltheatret 21.9.2013. Mark St. Germain: Freuds siste møte.
Med: Kim Haugen og Lasse Lindtner, regi: Kjetil Bang-Hansen.
En samtale finner sted den dagen den andre verdenskrigen bryter ut. Den aldrende Sigmund Freud møter den førti år yngre C.S. Lewis.
Det føles godt å oppleve et stykke som dette som tar publikum på alvor. Her diskuteres liv og død, religion og tilværelsens mer eller mindre alvorlige problemer. Settingen er Sigmund Freud’s arbeidsværelse i sin landflyktighet i England. De to personene, Sigmund Freud og C.S. Lewis, kaster ballen fram og tilbake mellom seg, og nærmest tvinger oss til å se tingene i et annet lys.
Stadige nyhetssesendinger på radioen, en flyalarm og den da over 80 år gamle Sigmund Freud’s smerteanfall – han hadde blitt rammet av kreft i munnhulen og visste at han snart skulle dø (noe han gjorde bare uker etter at den tenkte handlingen i dette stykket fant sted, visstnok etter en overdose av morfin) – setter en dramatisk ramme for samtalen.
Hver for seg er de to giganter på sine områder, Freud for sitt banebrytende arbeid innen psykoanalysen og C.S. Lewis for sine kommende Narnia-bøker. Gjennom å vise oss innsikt i det ubevisste og hvordan seksualiteten styrer viktige deler av livet vårt, er Freuds innflytelse på oss mennesker av i dag av enorm betydning.
Vi vet ikke om det egentlig fant sted noe møte mellom den 40-årige litteraturprofessoren fra Oxford og den dobbelt så gamle østerrikeren, som hadde flyktet fra sitt hjemland da Hitler foretok sitt Anschluss bare få år tidligere. Men den amerikanske dramatikeren Mark St. German lar et slikt møte finne sted i en tenkt samtale – eller duell – mellom de to hvor særlig religionen står sentralt. Her går også mange referanser til Freud’s arbeider og teorier ofte igjen.
Det er et lavmælt spill Kim Haugen og Lasse Lindtner viser. Sistnevnte er sminket opp så du nesten kan forestille deg at det er den virkelige Freud vi har foran oss. Noen ganger hever han stemmen. Instruktør Kjetil Bang-Hansen har latt ham spille rollen på sitt hjemlige bergen’sk og det er nesten som å forestille seg at vi har en biskop Lønning i all sin autoritet foran oss.
Vi likte denne forestillingen. Det blir ordentlig teater når alvorlige ting i tilværelsen blir satt under debatt som her. Forestillingen sklir ikke ut i fråtsing i kjente personers tankeverden understreket av flyalarmer og hallomannen i BBC’s dramatiske meldinger denne dagen. Det er slik vi liker teater, at det tar publikum på alvor og at vi konfronteres med problemstillinger i oss.
Forestillingen er krydret med tørrvittig humor som sammen med spillet skaper levende og god kontakt med salen.
