Premiere Nationaltheatret 16.2.2013. Tsjekov: Onkel Vanja.
Sverre Anker Ousdal, Anneke von der Lippe, Stine Mari Fyrileiv, Frøydis Armand, Anders Baasmo Christiansen, Øystein Røger, Anders Mordal, Kari Simonsen, regi: Liv Ullmann
Det starter allerede før selve stykket var i gang. Vi møtes av et svært vakkert scenebilde. Her er det blomstrende kirsebærtrær i hagen og etterhvert kvitrende fugler. Rommet bakover scenen er nærmest angitt tredimensjonalt med ganger og rom i det som skal være det russiske godset om sommeren. Lyset er sterkt.
Med dette settes du i en stemning allerede før skuespillerne får sagt sine første replikker. Det holder seg så å si hele stykket gjennom. For spillet er også gjennomgående bra, noe glitrende, men også noe mindre bra og tildels ujevnt.
Onkel Vanja er et av Tsjekovs aller fremste stykker. Som alle andre Tsjekov-stykker er den ytre handlingen ikke påtrengende. Gjennom hele stykket flyter det av melankolske betraktninger om livet og meningen med det, om det å bli elsket og bli tatt vare på. Mye av Tsjekovs mening med stykket består i disse undertekstene. Dette gjør at handlingsrommet for instruktører kan være svært stort, de forskjellige oppsetningene kan avvike sterkt fra hverandre og du kan får inntrykk av å ha sett to forskjellige stykker.
Det er bare en scene som er ufravikelig. Den gamle professoren røper at han – som ikke eier godset – vil selge det og kjøpe en datsja i Finland i stedet. Dette får Vanja i skikkelse av Anders Baasmo Christiansen til å reagere sterkt. I et rasende øyeblikk holder han oppgjør med professoren. Her gjør Anders Baasmo Christiansen en stor scene hvor vi føler med ham som i alle år har jobbet og slitt på godset og sendt penger til professoren uten å ha noe tanke for seg selv. Han forsøker til og med å skyte ham i raseri. Den gamle mannen skjønner egentlig ingen ting av det oppstyret han har forårsaket og drar straks etter.
Professoren har ankommer til sommeroppphold med seg sin nye kone, en ung og vakker kvinne som setter griller i hodet på alle mannfolkene.
I denne tilsynelatende beskjedne rammen utfolder det hele seg med små og store forelskelser, filosoferinger om natur og skog og det ‘levende’, og det at livet og menneskene man kjenner kanskje ikke er de som man i alle år har trodd de var.
Det antydes for eksempel at professoren kanskje ikke er den store mannen som man i alle år har antatt han var.
Svakhetene i denne oppsetningen viser seg først og fremst i den ujevne besetningen. Det er ikke alle av de medvirkende som fyller sine roller på like godt vis eller kan til og med være strålende i den ene scenen og fomlete og nesten katastrofalt svake i den neste. Dette gjør at oppsetningen ikke kan få absolutt toppkarakter.
Men de som glitrer, gjør det endog til dags. Sverre Anker Ousdal er en svært erfaren skuespiller. Han er glitrende. Etter det store oppgjøret står han der ribbet for ære av onkel Vanja og virker puslete og gammel, skjønner ikke noe av det han har forårsaket, heller ikke at en svært forbannet onkel Vanja forsøker å skyte ham. Da får vi en liten medynk med den gamle mannen. Sverre Anker Ousdal vet dessuten at for å spille på hovedscenen må man vite å snakke til publikum, ikke mumle for seg selv mot kulissene og bakscenen.
Frøydis Armand og Kari Simonsen har egentlig to mindre roller. Men de gjør maksimalt ut av dem. Bare førstnevntes minespill er verdt å få med seg. Hun får uttrykt langt mer enn hun sier.
Stykkets høydepunkt er utvilsomt nattens fyllerør med Anders Baasmo Christiansen, Øystein Røger og Anders Mordal. Scenen ender med sang og dans av en slik karakter at det utløste velfortjent spontan applaus i salen.
Professorens nye unge og vakre kone Anneke von der Lippe er stykkets katalysator. Han vandrer gjennom scenene med et varmt og åpent vesen. Bare en gang røper hun sine følelser, i scenen med Øystein Røgers naturtilbedelse og plansjer. I en flott scene med Stine Mari Fyrileiv åpnes det opp for forsoning og medfølelse.
For førti år siden forsvant hun fra Nationaltheatret etter en krangel med daværende teatersjef Bricnhann i forbindelse med oppsetningen av Britannicus. Nå er hun tilbake som verdenskjent skuespiller og som regissør med denne oppsetningen. Hennes regigrep hadde kanskje vært bedre egnet for en kammerspilloppsetning, men jeg synes dette blir en bagatell å regne. I det hele er Onkel Vanja en flott og utsøkt oppsetning. Her har alle teaterets elementer med lys, scenografi, kostymer, farger og ikke minst tekst og mening smeltet sammen til en helhet. Jeg er glad for at Nationaltheatret endelig har fått til en stor oppsetning på sin hovedscene. Det er lenge siden sist!
