Premiere Det Norske Teateret 12.10.2012. Moisés Kaufman: 33 variasjonar.
Med: Marianne Krogh, Kirsti Stubø, Jan Grønli, Bjørn Skagestad, Marit Adeleide Andreassen, Kyrre Hellum, Ingrid Andsnes regi: Hilde Andersen.
Den viktigste skikkelsen på scenen i denne teateroppsetningen er ikke en skuespiller. Det er derimot pianisten Ingrid Andsnes som under hele forestillingen spiller deler av Beethovens Diabelli-variasjoner. Musikk og tekst faller etter min mening sømløst inn i hverandre. Og spillet til lillesøster Andsnes er det på ingen måte noe å si på.
Men selve historien er i tynneste laget. Det Norske Teateret kan by på en forestilling med basis i Beethovens arbeid med sine Diabelli-variasjoner på 1820-tallet. Det er noen scener med den aldrende kunstneren i sitt arbeid som faktisk er svært sterke. Mitt inntrykk av forestillingen ble i første rekke preget av Beethovens strev med sin store komposisjon, i den grad at det øvrige med stykket så å si gikk meg hus forbi. Dessuten har stykkets forfatter Moisés Kaufman, tatt seg så mye friheter i sin tilrettelegging at det dels skjærer mot meg pga. sin urimelighet. Et av dem er at en mann som på dette tidspunktet var stokk døv, førte en levende samtale med andre mennesker!
Rammen rundt stykket, forskeren som drar til Bonn for å forsøke å finne ut av Beethovens motiver med å lage et kjempeverk på 33 variasjoner ut av en bestilling på en variasjon, som han opprinnelig avslo fordi han fant det fornærmelig å lage noe ut av en så tarvelig valsesnutt, er besnærende. Motivene kan føre til spekulasjoner, og en av de artigste kom også fram i stykket, at Beethoven ville vise at han var mester Bach et hakk større ved å lage 33 variasjoner der Bach hadde laget 32 med sine Goldberg-variasjoner. Men sannsynligheten er jo med dette som så mye annet, at komponisten trengte penger. Syk var han også i perioder.
Uansett er dette utvilsomt Beethovens største komposisjon for klaver. Det nesten timeslange stykket overgår alt annet han har gjort for instrumentet. Og det er ikke bare Diabellis vals som han gjør bruk av, mot slutten dukker også en referanse til Mozart opp med Leoporellos arie fra Don Giovanni (jeg må streve dag og natt). Også fra Bachs Goldberg-variasjoner kan vi høre en svak antydning.
Jeg synes faktisk at hver gang Beethoven i Jan Grønlis skikkelse opptrådte på scenen, tok dette luven fra alt annet. En av sidehistoriene i stykket – om de to ungdommene – gad jeg rett og slett ikke en gang forsøke å sette meg inn i, selv om Kirsti Stubø som alltid er besnærende vakker på scenen.
Jan Grønli er en ruvende skikkelse, han gir komponisten autoritet og pondus. For meg bar han store deler av forestillingen og det er mye på grunn av ham jeg absolutt vil anbefale folk å se den. Forestillingens absolutte høydepunkt er når komponisten banner, skriker og herjer med å komponere de siste variasjonene mens Ingrid Andsnes spiller. Her er teateret på sitt mest magiske.
Forestillingen er – dessverre – amerikansk i sitt utgangspunkt. Derfor er den lagt opp med sterkt tvilsomme historiske referanser og sammenblandinger av viktige episoder i Beethovens liv i kryss og tvers på flere tiår. Slikt juks og unøyaktigheter hører hjemme i den kommersielle verden der sensasjoner og myter skal selges. Men som seriøst teater er det tvilsomt.
Det er et pluss at instruktør Hilde Andersen hadde lagt inn åpningstaktene av Missa Solemnis i forestillingen. Beethoven var faktisk beskjeftiget med å komponere denne messen og sin kommende symfoni, den niende, da han skrev variasjonene.
Og få også med Beethovens ord om at han skulle lage noe verden aldri hadde sett maken til. Det er faktisk ord med en sterk sannhet!
