Sobol: Libera me
Nationaltheatret, Amfiscenen urpremiere 12.4.1997
Det er ikke lett å skjønne hva den israelske dramatikeren Joshua Sobol har ment med dette stykket. Hadde det ikke vært for at han er en anerkjent dramatiker – og faktisk Israels mest betydningsfulle i dag – hadde teatrets dramaturgiat ganske sikkert vendt tommelen ned for dette stykket.
Dette var vanskelig å gripe fatt i. Under den lite fengslende fortellingen om faren som ønsker å komme vekk eller ut for å dø og sønnen som stadig holder ham tilbake, er det lite som skjer av ytre handling. Derimot er teksten og ikke minst de omfattende lydkulissene mettet av symboleffekter. Det er her jeg spør meg selv om kanskje teateret har gjort seg selv en bjørnetjeneste og servert ny dramatikk på en måte som ødelegger for dramatikken.
For jeg kan ikke helt få meg til å tro at en dramatiker av Sobols format bommer så totalt med sin tekst, han som i levende live har oppnådd å bli fordømt av Knesset for sin dramatiske kunst. Man må omtrent til Østerrike og Thomas Bernhards bravader for å finne liknende i vestlige land i vår tid – selv om parallellene til nazistenes oppfatning av Entartet (degenerert) Kunst ligger snublende nær.
For det finnes ting i teksten som fascinerer og leder hen mot spørsmål som ikke blir besvart – og heller ikke har behov for løsninger. En liten kriminalhistorie er småfikst lagt inn i handlingen, såpass finurlig handtert at publikum hele veien har latt seg narre: vi tror at den gamle mannen (maur, maur) har utviklet en slags senil galskap og ser forfølgelser og gift overalt.
Eksistensielt
Egentlig er dette ikke noe annet enn et stykke eksistensielt dramatikk hvor spørsmålet er hvor langt en sønn har rett til å gå for å beholde en far som tydelig både er lei av seg selv og sitt liv og som skammes over å gå i kroppslig og sjelelig forfall. Og motsatt: hvordan kan et menneske utelukke sine nærmeste, sin egen familie, i de valg han vil ta?
Men teksten er for absurd formet til at dette blir en problemdrøfting om aktiv dødshjelp eller ikke. Og strengt tatt tror jeg også at dette må være et av Sobols mindre betydningsfulle stykker.
Staten Israel
Man kunne også ane at Sobol har skrevet stykke som en slags parafrase over staten Israels situasjon. Faren er synonymt med det gamle, det som har vært, som man må bli ferdig med hvis man fortsatt skal leve videre og ferdes i fred og fordragelighet i sine appelsinlunder. Men slike tolkninger blir for vidløftige – selv om vi lett inviteres til det før pause. Appelsiner ligger strødd utover scenegulvet, og vi minnes hele tiden gjennom høyttalerne om utenverdenens tilstedeværelse: biler, sirener og helikoptre avbryter ofte handlingen og lager stiliserende brudd i fortellingen.
Dramatikeren er ikke uberørt av sin tid og den politisk situasjon i sitt hjemland. Sobol har anvendt sin dramatikk som redskap for fredssaken. Han stilte spørsmål om Israels framferd mot Libanon i sin tid egentlig ikke var bedre enn det Hitler gjorde mot jødene. Han engasjerer seg aktivt i dagens israelske politikk, men etter å ha opplevet at Knesset fordømte ham, valgte han for en tid å bo utenlands.
Engasjement
I dag er han tilbake, og mens Oslo og Nationaltheatret får æren av å urframføre hans dramatikk, feirer et annet av hans senere stykker stor suksess i Israel for tiden. Han sier selv at han tror på fredsavtalen som en begynnelse på noe som tross alt er nødt til å komme, og for ham er Oslo et håp om en bedre framtid. Dette utgangspunktet inviterer publikum lett til å tro at stykket handler om noe annet enn det det faktisk gjør. Teateret blir farlig når man går inn i det med forutinntatte holdninger og klare oppfatninger av rett og galt. Slik stiller Sobol søkelyset på oss selv: kan en mann som lever i en stat som er i faktisk krig med seg selv og som attpåtil representerer den kanskje største latente konflikten i verden i dag, være totalt upåvirket av det som skjer – når han attpå til er aktivt engasjert i de politiske forholdene?
Sobol svarer ja med dette stykket. Det går an å være opptatt av eksistensielle spørsmål selv i en slik tid som Israel opplever nå. For å stille problemstillingen anerledes: hadde Sobol vært totalt uberørt av terror og elendighet og krevet sin rett som kunstner til å stå utenom den verden han lever i, ville vi stilt et alvorlig spørsmål om en kunstner egentlig har rett til å mene at krig, drap og død er spørsmål som ikke angår. Ville eksempelvis en dikter som rimet om havet, døden og kjærligheten eller en maler som utelukket beskjeftiget seg med blomsteroppsatser – og hevdet høylydt at krigen ikke angikk – bli særlig folkekjær i Norge i tiden etter 8.juni 1945?
Sett meg fri…
Nå slipper vi å konfronteres med en slik problemstilling. Sobols stykke Libera me er kanskje ikke mer enn hva tittelen sier: Sett meg fri, Herre, fra evig død…
Naturalistisk
Edith Roger har gitt oppsetningen en form for naturlistisk ramme. Jeg tror endel av problemet med oppsetningen ligger her. Drevne skuespillere som Joachim Calmeyer og Bjørn Skagestad forsøker det de kan å bakste med en tekst de ikke kommer på innsiden av. Den flotte scenografien til Anna Gisle tar derimot tak i det symbolmettede og inviterer til tankeflukt.
Imponerende lydkulisser
Oppsetningen er utstyrt med realistiske lydkulisser designt av Jan Lindvik og egenkomponert musikk av Per Christian Revholt. Til tider lar du deg berolige av sirissene som nesten hele tiden svever rundt rommet i det du assosierer med varm sommernatt ved Middelhavet, i neste øyeblikk feier et brutalt helikopter visuelt uten å synes tvers over scenerommet. Bare det fine arbeidet som er gjort med å kjøre lyden fra en side av scenen til en annen så du virkelig ser for deg biler og andre gjenstander, er et imponerende og nøye utført arbeid. Et stykke underveis var vi helt overbevist om at vi så en liten plistrete hund i bakkanten av scenen, men det var altså bare en lydeffekt.
Etter pause kommer en hel rekke av teatrets skuespillere til og låner sin stemme til Revox-avspillerne. Og det er her mye av stykkets underliggende temaer kan ligge – uten at vi greidde helt å gripe fatt i det. Til tider er det et helt lite skuespill som foregår mellom de forskjellige høyttalerne. Og du kan ganske ubesværet gjette på hvem av teatrets skuespillere det er som simulerer så effektivt såvel samleiescener som orgasmer i høyttaler nr. to fra venstre.
Overforbruken av volum kan kanskje virke forstyrrende på enkelte. Men for meg fungerte dette bra. Det brøt den naturalistiske rammen for stykket og førte inn elementer som ga teksten litt luft og en anelse tankeflukt.
Lydarbeidet er denne oppsetningens absolutt sterkeste prestasjon. Imponerende er det rette ordet.
På premieren var forfatteren selv til stede, og mottok Oslo-publikummets mer enn høflige applaus.
