Ibsenfestivalen 2012 Nationaltheatret 8.9. Heiner Goebbels: Eraritjaritjaka.
Tekster fra Elias Canettis’ dagbøker, musikk av Sjostakovitsj, Bach og Bryars. Gjestespill fra Théâtre Vidy-Lausanne, Sveits.
Med: André Wilms, Mondriaan Quartett.
For en opplevelse! For en forestilling!
Årets Ibsenfestival avsluttet med et smell og med en forestilling – konsert, happening, eller hva det nå var – som måtte gi gjenlyd langt utover teaterhuset. Eller rettere, sprengte teatrets rammer. For oss som var der ga det en herlig opplevelse. Det understreker at teatret på langt nær er dødt eller smuldrer seg selv opp i selvdiggende seanser, noe vi et øyeblikk lurte på etter å ha opplevd et sammensurium av en Ibsen-forestillling tidligere i uken.
Heiner Goebbels’ forestilling Eraritjaritjaka er noe langt mer enn teater i tradisjonelle former. Her er musikk med det vell av følelser og tanker det skaper vevet inn med teksten på likeverdig måte. Ikke som opera, langt fra opera. Men også langt mer enn tekst og musikk, her er flere uttrykksformer tatt i bruk: lys og film i særdeleshet.
Forestillingens høydepunkt var utvilsom den levende filmen, filmet i sann tid. Publikum opplever kameramannen som følger skuespilleren ned fra scenen og ut i salen, foajeen og inn i en ventende bil foran teatret mens vi ser bildene på scenen. Dette er magisk fordi vi vet at det er ekte og ordentlig. For det ser vi jo. Samtidig blir vi tatt av den magiske illusjon som slikt er. Det blir en lek i leken. Resten av filmen viser bilturen gjennom byens høstkveldgater. Skuespilleren går ut, låser seg inn i en leilighet, lager omelett og spiser denne, slår på TV med sin fordummende reklame, får besøk av en liten gutt som er fascinert av det kinesiske, skriver noen tekster på en gammeldags skrivemaskin, går opp på soveværelset.
Illusjonen består, vi tror på dette selv om vi ser skuespilleren gjennom vinduene i det huset som er reist på scenen. For filmen fra det øyeblikket skuespilleren satte seg i bilen, må tydelivis være opptak. Men illusjonen lever. Fantasien blomstrer og skaper bilder og refleksjoner. Alt dette til musikk fra en strykekvartett som befinner seg på scenen. Og hvor er vi? Hva oppfatter vi? Illusjonsbruddene med filmen, det store huset på scenen (vi?) og det lille (jeg?) skapte spenning. Det kriblet.
Det er i slike fascinerende øyeblikk vi opplever hvor magisk teateret kan være, hvordan det kan løfte oss og skape egne forestillinger i vårt eget sinn. Men ikke bare teater, også musikk. Og lys og de andre uttrykkene smeltet sammen.
Eraritjaritjaka er ordet som urinnbyggerne i Australia, aborginerne, brukte om lengsel. Skuespilleren resiterer tekster, som er dagboksnotater av Nobelpris-vinneren Elias Canetti. Men dette er egentlig uvesentlig, fordi det er det totalte uttrykket som gjør virkning. Alt fra da Mondriaan-kvartetten satte i gang med Sjostakovitsj som åpnet forestillingen var vi inne i en magisk verden. Vi ville forføres og vi ble forført.
Jeg angrer på at jeg tok for lett på fransktimene på skolen, for den engelske oversettelsen av disse franske tekstene var ikke helt god.
Før forestillingen ble Heiner Goebbels overrakt Ibsen-prisen som må regnes som en av de betydeligste i verden i dag. Etter hva vi opplevde på scenen (eller i salen, eller i leiligheten oppe på Bislet et sted?) var dette mer enn fortjent.
En knall-avslutning på årets Ibsen-festival!
