Sibelius: Symfoni nr. 3 og 5
Oslo Filharmoniske Orkester, dir.: Mariss Jansons (EMI)
Oslo-filharmonikerne og Mariss Jansons har gjort det igjen. Nylig ga de ut en innspilling av Sibelius’ 3. og 5.symfoni. De er i ferd ned å sette en standard for hvordan Sibelius skal låte. Vi tar en titt på de foregående Sibelius-innspillingene med dem, og sammenlikner med hva som finnes av andre kjente utgivelser.
Sibelius’ musikk beskrives gjerne i vendinger som fører tankene til hvite bjørkestammer som ranker seg mot dypblå himmel. Man elsker simpelthen å boltre seg i nordisk kitsch når Sibelius’ (for den saks skyld også Griegs) musikk skal omtales.
Følgelig er det også blitt en irriterende uvane at de fleste tolkere av Sibelius’ musikk, les: de store dirigentene, har en uvane å gå seg vill i det de oppfatter som nordisk mystisme, født av en eller annen myte om det alment uutgrunnelige i den nordiske folkesjel.
Karajan
Karajan fråtser i disse oppfatningene og frir grådig til folks fordommer i sine ellers velklingende tolkninger av Sibelius.symfonier med Berliner-filharmonikerne. Ikke mye vondt å si om musikernes utvilsomme dyktighet og vellyden som avdigitaliserer seg fra spilleren, men Karajan drar spillet ut i nesten det parodiske og overfølsomme som for å understreke at han har funnet en evig sannhet bak komponistens geografiske tilhørighet.
Aschenazy
Mer fres er det over Vladimir Aschenazy’s innspillinger med The Philharmonia Orchestra. Kanskje er det hans nåværende islandske ståsted som fører til at han unngår å pine oss med å meisle ut Sibelius i langdrag. Det er mer fart og humør over spillettil det engelske symfoniorkesteret. Hans versjon av den tredje symfonien finner jeg både morsom og levende, og bare med en innspilling med Anthony Collins og London Symphony Orchestra fra 1962 som eneste seriøse konkurrent – til nå.
Neeme Järvi
Gøteborgsymfonikerne med Neeme Järvi behøver ikke å slite med den kontinentale belastningen i å overfortolke. Foruten symfoniene har de også spilt inn omtrent rubbel og bit av hans orkestermusikk. I tillegg kan de surfe på BIS-teknikkens uovertrufne kvaliteter og den fenomenale akustikken i Gøteborg konsertsal.
Oslo-filharmonikerne
Da Mariss Jansons og Oslo-filharmonikernes innspilling av den første symfonien kom i 1991, skapte det en veritabel furore. Og med rette: det var en rasende flott versjon. Internasjonale kritikere var ikke sene om å utrope den til tidenes beste innspilling. I Penguin-guiden ble den tilgodesett med den sjeldne rosetten. Man ante at de var i ferd med å gjøre det samme med Sibelius som de gjorde med Tsjaikovskijs symfonier på 80-tallet: gå opp nye veier og sette ny standard for hvordan de skulle spilles.
Hva var nytt med Mariss Jansons tolkning? Egentlig ingen ting annet enn at han holdt seg unna alt det følte utenomsølet som Sibelius er blitt belemret med i nesten et århundre. Symfonien blir spilt uten tanker om det evig uutgrunnelige i den nordiske folkesjel og de dype skogers mystikk. Alt fra åpningstaktene i Karelia-suiten som også er på CD’en, hører vi at dette er nytt og anerledes – i den grad man kan si det er nytt: det er i hvert fall befriende og enkelt.
Hakkete Wiener-filharmonikere
Lorin Maazels innspilling med Wiener-filharmonikerne fra tidlig 60-tall var til nå blitt stående som den autorative versjonen av den første symfonien. Men den tåler ikke sammenlikning. I forhold til Oslo-filharmonikerne låter wiener-musikerne hakkete og ukonsentrerte, de spiller etter noter og ikke etter de store linjene i et symfonisk verk.
Den andre symfonien
Den samme reaksjonen kom etter innspillingen av den andre symfonien i 1993. Også her er enkelheten i spillet framtredende. Jansons faller ikke for fristelsen å utnytte de spektakulære nulighetene som ligger i partituret. Det blir nesten litt for enkelt; åpningen av annensatsen med den nesten elektriske bass-pizzicattoen blir for keitete. I hvert fall i forhold til Collins/London Symphony Orchestra fra mono-opptakenes tidsalder.
Men slikt bør være bagateller. De fine kvalitetene fra den første symfonien, finner vi igjen også her. CD’en fikk samme ovasjonsmessige velkomst internasjonalt som sin forgjenger. En ny tidsalder var begynt: før og etter Oslo-filharmonikernes innspilling av Sibelius’ to første symfonier.
Skyhøye forventninger
Derfor var forventningene skyhøye da nyåret brakte oss deres innspilling av den tredje og femte symfonien. Kanskje var de skrudd litt for høyt. For de første gangenes gjennomspilling ga ikke samme rå magefølelse som på de to foregående CD’ene. Noen fattige øyeblikk tok vi oss i å spekulere på om samspillet Jansons/OFO led under mesterdirigentens økende aktiviteteter andre steder, og om kjemien dem i mellom rett og slett var i ferd med å fordufte.
Men det var en tanke som bare flyktig ble streifet, den er ikke der lenger. For selv om man kanskje kan ane tilløp til noen ukontrollerte snøft fra messingseksjonen i sluttsatsen på tredjesymfonien, rokker ikke dette ved helhetsinntrykket: Dette er en usedvanlig varm og nær innspilling, strippet for all ekstragavanse og unødvendig krøll – levende, enkel og sympatisk. For hver gang den spilles vinner den – og det er ikke bare de store strykerflatene i avslutningene på den femte symfonien som tar tak i nakkehårene.
Dempet og kontrollert
Det var uvant å høre tredje-symfonien spilt på denne måten. Selv ikke i tredje-satsen hvor det inviteres til orkestral utblåsing og store følelser, faller Mariss Jansons for fristelsen. Det er dempet og kontrollert gjennomført hele veien.
Derfor kan vi også glede oss over kontrastene vi kan finne i andre innspillinger, som Collins/London Symphony Orchestra 1962 hvor messingseksjonen virkelig får vist at de kan blåse.
Allerede nå kjemper internasjonale kritikere om å skamrose innspillingen. I landets plateforretninger gikk den raskt til førsteplass over solgte klassiske CD’er.
Suveren lyd
For alle som har lyst til å høre mer av Sibelius enn Finlandia og Karelia-suiten (finnes på innspillingen av den første symfonien) og Tuonelas Svane og Valse Triste (på CD’en med den andre symfonien), er dette valget. Det er i tillegg en annen grunn til å anbefale innspillingen: EMI-teknikerne har maktet kunststykket å forandre akustikken i Oslo Konserthus: den er blitt varm og levende, og gjengir orkesteret på en langt annen måte enn det man vanligvis hører på de ordinære plassene i salen.
Nå venter den kompliserte fjerde-symfonien på Mariss Jansons og Oslo-musikerne – den vanskeligst tilgjengelige av alle hans syv symfonier, nesten freudiansk dyptloddende og blottet for den lette og lyriske tonen man finner i den tredje og sjette og de lange linjenes velklang i den syvende. Kjære EMI: gi oss denne før Mariss forsvinner fra Oslo for godt, det begynner alt å haste!(
