Premiere Nationaltheatret 25.2.2012. Tolstoy/Petras: Anna Karenina.
Ågot Sendstad, Kai Remlov, Erland Bakker, Laila Goody, Pia Tjelta, Bernhard Arnø, Henrik Rafaelsen, regi: Hanne Tømta.
Anna Karenina er blitt en vakker forestilling. Uten bruk av store fakter smyger den seg inn på deg i en klassisk oppsetningsform kan by på skikkelige skuespillere som ikke er beskjemmet over å befinne seg i et stort mørkt scenerom og god tekst som behandler grunnleggende spørsmål for oss mennersker.
Det er en nytelse å oppleve denne forestillingen. Det tar ikke lang tid før du faller inn i den langsomme dvelende stemningen den legger opp til. Mot en stor hvit horisont senker store lysekroner seg ned til ballscenen. Skuespillerne har ikke hastverk, de er heller ikke skjemmet av stygge utvekster på kjake og hals. Er det mikrofonbruk – som det er i enkelte musikknumre – brukes en håndholdt mikrofon. De snakker høyt og tydelig under gullbuern. Du skjønner hva de sier. Det er en forestilling uten gimmicks og fiksfaksterier av noe slag. Her er teksten og skuespillernes evne til å få fram budskapet det helt essensielle. Det er en forestilling om mennesker, det vesentlig i våre liv og vår tro og tvil.
Slikt blir det en vakker forestilling ut av. Det er en nytelse å oppleve den, å være vitne til at en klassisk tekst kan utfolde seg under gullbuen uten juggel og moderne regi-tøys.
Tolstoys bokmanus på tusen sider er redusert til syv personer og to en halv times forestilling i denne dramatiseringen av Armin Petras. En opprinnelig liste over medvirkende somTolstoy lekset opp over hele fire sider i begynnelsen av sine bøker, er her nede i syv presoner. Det sier seg selv at store deler av Tolstoy dermed forsvinner. Men har de maktet det vesentligste, beholde budskapet?
Javisst. Kjernen i denne historien er den sterke kvinnen Anna Karenina som velger kjærligheten og grev Vronskij, framfor mann og barn. Men holder denne kjærligheten?
Rundt henne står endel andre personer som langt fra er noen bipersoner. Men kjærligheten, dens krav og uransakelig står også sterkt hos dem.
Vi følger de kjærlighetssøkendes liv gjennom to og en halv time. Forestillingen er lagt opp med mye musikk til. Enkle russiske sanger som enten nynnes i kor, eller framføres enkeltvis. Et piano på scenen kan frambringe enkle og spede Arvo Pärt-liknende toner. Dette forstyrrer ikke, tvert imot det forsterker forestillingen og gjør at det hele glir godt mellom sceneskiftene.
En gang kaster levemannen Stiva, spilt av Erland Bakker, hammen og opptrer som den reneste crooner’en. Etter beste Sebastian Hartmann-maner (slik vi husker fra Markens Grøde), får han salen til å synge med. Men det forstyrrer ikke. Rollen er levemannens og det er slettes ikke merkelig at han kan oppfordre alle de han har rundt seg, på skjenkestedet eller hvor han enn måtte være, å synge med.
Du blir glad i en oppsetning som dette. Uten store fakter men med sterk innlevelse fra de medvirkende viser den hva tradisjonelt teater er, og hva det kan gjøre med oss. Stor ros til alle medvirkende og instruktøren HanneTømta.
