Premiere Nationaltheatret 12.1.2013.
John Hodge: Diktator mot dikter.
Nils Ole Oftebro, Henrik Mestad, Heidi Goldmann, Jan Hårstad, Tone Danielsen, Bernhard Arnø, Nils Golberg Mulvik, Ine Jansen, Erik Hivju, Per Frisch, Per Christian Ellefsen, Henrik Horge, Trond Brænne, Anne Marie Ottersen, Regissør: Kjetil Bang-Hansen.
Forestillingen bød på en pangåpning som skapte store forventninger til hva vi skulle få se. En drømmescene av et mareritt, en sekvens som går rett inn i alle våre forestillinger om Stalin, forfølgelsene, paranoiaen og umenneskeligjøringen.
I løpet av få sekunder var det over. Men inntrykket ble sittende sterkt i. Kanskje var dette også grunnen til at interessen flatet sterkt ut etterhvert. Resten av forestillingen bød knapt på hva åpningen hadde lovet. Til tider kunne vi kjede oss sterkt.
Komedie eller ide-drama? Det ble hverken det ene eller det andre. Latteren ga riktignok grøsninger nedover ryggen, men satte seg ikke fast. Og de tilløpene vi fikk av diskusjon om kunstnerens rolle – og eventuelle medløperi – under et diktatur manglet rett og slett sting og nerve.
Det er et teaterstykke om et møte som aldri fant sted. En fiksjon. En tenkt situasjon. Men på den annen side med en voksen skuespiller som glitrer og er svært fysisk overbevisende i skikkelse som Josef Vissarionovitsj Stalin, den sovjetiske diktatoren.
Det er ikke diktatoren som skrekk-visjon eller psykopatisk diktator Nils Ole Oftebro lar oss oppleve. Stykket har beholdt så mye av teatermagien i seg at Stalin som den blodige undertrykker og despot forblir i bakgrunnen. Vi lar oss bare ane at bak denne skikkelsen med pipa, barten og den feltgrå uniformen skjuler det seg en uhygge som vi fra før vet altfor godt om – og som vi ble minnet om i de få sekundene i åpningssekvensen. Dette teatergrepet er riktig gjort for mye kunne vært ødelagt ved en ren naturalistisk og altfor dokumentarisk framstilling av tiden på 1930-tallet – kjent som ‘den store terroren’.
Hva er sant og hva er fiksjon i dette teaterstykket? Det er ingen tvil om at dikteren fikk en telefon fra diktatoren en gang på 1930-tallet. Han skrev også et stykke – Batum – om Josef Stalins ungdom. Men stort sett alt annet er fritt ljug, i hvert fall når det gjelder det direkte forholdet mellom diktator og dikter, mellom Stalin og Bulgakov.
Stykket drar underveis opp en bakgrunnskulisse i å vise oss, dels antyde, og dels i naturalistiske scener som vaskekona som skal skrubbe vekk blodflekkene i Ljubljanka-fengselet, hvordan forholdene kunne være på slutten av 30-tallet i datidens Sovjet. Frykten, sultkatastrofene, bankingen på døren nattestider, paranoiaen med konspirasjonene, men også det motsatte, alle de materielle fordelene til de som innyndet seg og ikke falt i unåde. Stundom blir det også en diskusjon om kunstnerens ansvar, som da stykkets Bulgakov møter sine egne ord i systemets begrunnelse for forfølgelser.
Det er under sekvenser som dette at vi gjerne skulle ha litt mere kjøtt på replikkene, om hvilket livsfarlig spill det er å innlate seg på systemets tankegang, om ‘kvoter’ både for stålproduksjon, avlinger og henrettelser. Det er her vi skulle ha følt det grøssende favntaket i vår egen latter vi dessverre ikke opplever. Det absurde og burleske glimrer med sitt fravær.
Det er også faktiske historiske paraleller til dette. Vår egen Nordal Grieg skrev Ung må verden endnu være hvor deler av handlingen finner sted i Moskva nettopp på denne tiden. Noen av replikkene i stykket var som hentet fra hans bok. Uhyggelig!
Komponistene Sjostakovitsj og Prokofiev som på tross av at de på denne tiden var Sovjetunionens fremste, ble fordømt som dekadante og besteborgerlige. Den ene skrev sin mest spilte symfoni som ‘svar på berettiget kritikk’ og den andre skrev en stort anlagt kantate til Stalins 60-årsdag.
Paraleller til situasjonen mellom Stalin og Bulgakov slik vi møter i stykket finner vi i den virkelige verden. Og hva med i dag?
Hverken som idedrama eller komedie har oppsetningen sting og nerve. Den treffer ikke, den blir rett og slett for daff.
Men det som er stort med denne oppsetningen er Nils Ole Oftebros spill som Stalin, den godslige onkelskikkelsen med pipa, men med all uhyggen gjemt bak den tilsynelatende fredelige fasaden. Bare det å oppleve ham er verdt et teaterbesøk i seg selv.
