Ibsen-festivalen 2012 Nationaltheatret 4.9.
Ibsen: Vildanden
Tone Danielsen, Trine Wiggen, Finn Schau, Tor Ivar Hagen, Bjørn Floberg, Kai Remlov, Mattis Herman Nyquist, Mariann Hole, Andrea Bræin Hovig, regi: Anders Paulin
Vildanden i techno-popversjon. Dette er hva vi opplever på Nationaltheatret. Brian Eno og diverse franske hippe bass/synth-popartister har bidratt vel så mye til forestillingen som salige Henrik. Men at det ble noe ut av det som kunne gi mening, gikk i hvert fall hus forbi for undertegnede. Jeg gikk like upåvirket fra teatret som jeg var da jeg kom. Vel, jeg må innrømme at noe av musikken gjorde inntrykk, den var direkte stygg.
Anders Paulin har hatt ideen om å fornye Vildanden. Han søker hjelp i Kafka, en fransk middelalderballade om varulver og manus til amerikanske Matrix-filmer.
Noen, eller rettere sagt de bakre deler av publikum måtte tydeligvis ha forstått veldig mye. De tissetrengte reiste seg som på signal til stående applaus for noe som i hvert fall ikke kunne være strålende skuespillerprestasjoner. Det avfødte følgende umiddelbare replikk om at hvis en skuespiller sang Bæ-bæ lille lam på scenen ville det hippe og teaterkåte publikummet, eller i hvert fall noen av dem, umiddelbart reise seg til stående applaus!
Pinlig, sier vi bare.
Vi avviser på ingen måte nytolkninger av Ibsen. Heller ikke at han snues opp-ned, forvrenges eller improviseres. Eksempelvis var teaterbesøket fra Oberhausen med Et Dukkehjem en spennende forestilling sånn sett, lagt opp i Hitchcock-ånd. Men teater er direkte og spontant. Det skal treffe i mellomgulvet til den enkelte tilskuer. Og meg traff denne forestillingen alldeles ikke. Jeg skriver altså ut i fra hvordan jeg opplevde forestillingen, hvordan møtet med den var, ikke eventuelle intensjoner fra instruktør eller tanker om det tomme rom, president Bush og taket på World Trade Center, hva nå den amerikanske presidenten kunne ha med Ibsen å gjøre.
Grepet med at alle skal spille alle rollene og at dette skifter kontinuerlig under forestillingerns gang, forvirrer og gjør det bare verre med den settingen som er valgt. Likeledes innfallet med å bruke mikrofon og stille alle skuespillerne på linje frontalt. En tidligere teatersjef har effektivt vaksinert oss en gang for alle mot slike ‘kunst’-grep med sine oppsetninger.
Derfor er det også vanskelig å si noe om skuespillerne, bare at mikrofonlyden bar godt. Den største rosen i forestillingen må gå til Kystverkets senter for farled, fyr og merker. En seanse helt mot slutten av forestillingen må bare oppleves.
Så sant du orker å lide deg gjennom halvannen time.
Når alt dette er sagt, Anders Paulin skal tross alt ha ros for å forsøke å gjøre noe med Ibsen, forsøke å få oss til å se ham i nytt lys.
