Premiere Nationaltheatret 12.3.2011.
Trine Wisbech/Petrea Søe: Bankerått
Kjersti Botn Sandal, Mattis Herman Nyquist, Eindride Eidsvold, Erlend Samnøen, Marika Enstad, regi: Petrea Søe
Vi blir nynnende på denne glad-strofen da vi går ut fra amfiscenen. Annet kunne vi ikke gjøre. Dette var til å bli i kjempehumør av!
Bak tittelen og lanseringen av denne forestillingen dukker det opp etter vår mening noe langt annet enn bearbeidete intervjuer med triste mennesker som har møtt veggen eller fått nederlagene veltende innover seg i livet. Det er snarere blitt en elegant, morsom og fornøyelig lek med teateret hvor skuespillerne så altfor tydelig viser at de liker å være til stede og gjøre det de gjør på scenegulvet.
Vi må være såpass ærlige å innrømme at vi hadde de fleste taggene ute på forhånd. Improvisert teater uten manus i hendene på et dansk instruktør/dramaturg-par oste sterkt av eksperimentelt friteater hvor opplevelsen for de medvirkende – ikke publikum – kunne være det sentrale. Desto bedre er det å konstatere at våre forutanelser ble ettertrykkelig gjort til skamme. Det vi opplevde i stedet var en herlig halvannen time med teaterlek, humør og frodig spill. Vi må rose den dyktige skuespillerstaben som svært vellykket rodde dette prosjektet i land. Det viser etter vår mening hvor rik en teaterlek kan bli når (danske) ideer møter en (norsk) teatervirkelighet – profesjonelle skuespillere og stab.
Det er Trine Wisbech og Petrea Søe som står bak denne forestillingen. De kom fra Danmark uten ferdig manus men med ideen om å utvikle en felles forestilling med skuespillerne med grunntemaet om å seile på grunn i livets løp. De hadde skissert uten noen personligheter i form av stereotyper som en stresset finansmann, en hysterisk husmor og en overgira journalist. En fjerde person sliter med å finne seg selv, sin egen identitet og en femte er seg selv, danseren, som ønsker at denne forestillingen vil gavne hans karriere. Felles for alle var å skildre hva som skjedde da veggen falt ut. Til dette skulle de i utgangspunktet utvikle et mer eller mindre improvisert skuespill. De medvirkende skal ha snakket med andre personer i livskriser og (tydelig nok) hentet ut fra egne livserfaringer.
Men resultatet er blitt noe langt annet enn det man startet på i begynnelsen. Her er det blitt en frodig teaterlek, bejublende herlig gjennom alle de nitti minuttene skuespillerne utfolder seg i slap-stick, dans og mer eller mindre skrudde scener hentet fra dagliglivet og vårt nyrike forbrukersamfunns viderverdigheter. I første rekke er det blitt en direkte fysisk forestilling med en slags epileptisk dans. Forestillingen har også hentet inn en profesjonell danser – Erlend Samnøen – som innleder forestillingen med å stå alene på scenen og fortelle publikum at han er med i denne forestillingen i håp om at det vil gavne hans karriere. Dermed er det gjort, en umiddelbar kontakt med publikum har oppstått og vi opplever frodige nitti minutter hvor vi kontinuerlig må trekke på smilebåndet.
Særlig likte vi Marika Enstad som er en skuespiller vi ganske sikkert kommer til å oppleve mye stort fra i tiden som kommer. Hun har en enestående kraft i sitt spill og kan spille opp til det helt store formatet. Noen ganger får hun anledning til det i løpet av denne forestillingen. Herlig!
Unn deg disse nitti minuttene på amfiscenen. Dette er herlig teater som er nødt til å sette deg i godt humør!
