Urpremiere Nationaltheatret 22.1.2011
Thomas Bernhard: TRÆR SOM FALLER – ET KUNSTNERISK AFTENSMÅLTID
Toralv Maurstad, Bjørn Floberg, Mari Maurstad, Øystein Røger, Kjersti Elvik, Nils Johnson, Anders Mordal, Torunn Robstad
Regi og dramatisering: Yngve Sundvor

Østerrikeren Thomas Bernhard opplever en tynn anretning når Yngve Sundvor har tatt for seg hans tekst i Trær som faller og dramatisert den for scenen. Men om ikke parhestene Bernard/Sundvor holdt mål, var det til gjengjeld en overmåte glitrende Toralv Maurstad som gjorde dette til en festforestilling.
84-åringen hadde fått en ønskerolle ved nærmest å spille seg selv, Nationaltheaterskuespilleren som er invitert til et ‘kunstnerisk aftensmåltid’ hos Sten Halvorsen i Tiedemandsgate. Her briljerer han med lange monologer om skuespillerkunsten, yngre regissørers mangel på respekt for de eldre og om sin yndlingsrolle Ekdal i Vildanden. Og hva hadde Ibsen vært uten skuespillerne?
Denne delen av oppsetningen tar mer enn halvparten av annenakten og vi skulle så gjerne hatt mer av det! Dette også fordi de øvrige skuespillerne legger seg ydmykt til og gjennomfører sine respektive roller i lys av teatergigantens utstråling. Her får Bjørn Flobergs fulle komponist og Mari Maurstads fjollete vestkantfrue bein å gå på mens Kjersti Elvik får kjøtt på sin framstilling av nitid insisterende forfatter.
Det er Toralv Maurstad tvers igjennom til stor glede for oss teatergjengere, hverken mer eller mindre. Bare synd at det er dandert et skuespill rundt ham som egentlig ikke holder mål, utenom hans tildels lange monologer med suffløren sittende ved siden av seg. Yngve Sundvor har ikke vært heldig i å forsøke å omplassere Thomas Bernhard til scenen. Dramatiseringen mangler sting og hold. Du merker det på de tre nevnte skuespillerne før pausen, de virker innholdsløse og har lite å fare med. De får ikke levende sceneskikkelser før Toralv Maurstad dukker opp på scenen etter pause og fører oppsetningen inn i en helt ny verden.
Thomas Bernhards tekst er i utgangsunktet tenkt som en opphisselse over det wienerske borgerskapet. Hans utdriting av det forfinete wienerske skapte i sin tid så stor bestyrtelse at boka faktisk en tid var forbudt! Thomas Bernhard var en slags østerrisks Bjørneboe, krass og uten nåde i sin hån. Han er ikke ukjent på norske scener og vi husker særlig hans Ritter, Dene, Voss på Det Norske Teatret for noen år siden og Teatermakeren her på Nationaltheatret i 2004. Yngve Sundvor har valgt å legge rammene til norske forhold, noe som i og for seg kunne være et heldig grep.
Men Yngve Sundvor har bommet grovt med denne dramatiseringen. Det blir for tynt og inholdsløst. Vi mister fokus, greier ikke å skille rollene fra hverandre – hvem er fortelleren? hvilken rolle har instruktøren? – og det blir forvirrende og lite å ta tak i helt til Toralv Maurstad setter seg ved bordet og oppsetningen finner sin plass. Men dessverre, en akt for sent.
Som gammel teatermann fant jeg likevel mye å more meg over i førsteakten. Her myldret skuespillere og teknikere om hverandre og oppsetningens scenemester og lysmester blir invitert til bords. Denne delen kan også sees på som en parodi på en stresset demoninstruktør og de problemer som oppstår på scenen under prøvene med et uferdig manus ved et konkurstruet teater.
Men internrevyer som spilles på julebordene hvert år har neppe publikums interesse på det store plan. Det har derimot Toralv Maurstad som må opppleves for sitt strålende spill som Nationaltheaterskuespilleren. Ekte, troendes og innlevende, dette er teater!