Ibsenfestivalen Nationaltheatret Bakscenen 3.9.2010
Ibsen/Veronese: ALLE INNFLYTELSESRIKE REGJERINGER HAR TATT AVSTAND FRA DET INTIME TEATRET // TODOS LOS GRANDES GOBIERNOS HAN EVITADO EL TEATRO ÍNTIMO
med: Silvina Sabater, Claudio Da Passano, Osmar Nuñez, Elvira Onetto, Marcelo Subiotto, Regi: Daniel Veronese
Det var uten tvil tittelen på denne friversjonen av Hedda Gabler, Alle innflytelsesrike regjeringer har tatt avstand fra det intime teatret, som i utgangspunktet gjorde oss nysgjerrige. Det ligger noe ibsen’sk i dette utsagnet, og samtidig noe som kunne anes som fristende, som en ny måte å se teater på, kanskje som en slags galskap.
Derfor var kanskje det vi opplevde satt litt på hodet. For bak denne imponerende tittelen, ligger det egentlig ikke annet enn en tildels svært tradisjonell Hedda Gabler, nesten til de grader lik originalen. Men det er likevel ingen Hedda Gabler slik du vanligvis opplever forestillingen på scenen her hjemme. Klart forskjellig i formen og med enkelte små forandringer i settingen får vi en times teateropplevelse som satte deg i uvanlig godt humør.
Forandringen ligger i at det tesman’ske hjem konsekvent benevnes som teater og at det spilles konsekvent på dette gjennom hele forestillingen. Det topper seg i en sluttmonolog (før skuddet) som nettopp tar sitt utgangspunkt i krysningen mellom virkelighet og teater. Hva er det vi opplever? Hva er det vi ser? Eller hvor opplever vi det?

Det er også andre grep. Replikkene smeller ut i ekspressfart, aktørene snakker i munnen på hverandre og det blir en uvanlig replikk-veksling der førstemann knapt har nådd halvveis i sin setning før nestemann smeller til. Og tredjemann noen tiendeler etter. Her blir det ingen ibsens’k dveling ved ordene, selve kjennetegnet på Ibsen-tradisjonen her hjemme. Dette blir en fascinerende måte å oppfatte teater på, fordi du av naturlige grunner må gi opp å følge tekstingen (til engelsk) og i stedet konsentrere deg om det som skjer på scenen. Her kommer personene, følelser og intonasjon sterkere inn i bildet, og tross alt er ikke spansk så forferdelig uforståelig at du står helt utenom mitralijøseilden av ord. Vi får igjen en bekreftelse på at i teater er det kommunikasjonen mellom sal og scene som er det viktigste, ikke hva som sies.
Det er også andre grep. Referanser til Et Dukkhjem dukker eksempelvis opp.
Forestillingen varer i litt over en time, altså en nesten hel Hedda Gabler i uvanlig stort tempo. For tempoet er stort. Det er mitralijøseild og fyrverkeri fra Argentina vi opplever.
Herlig forfriskende.