Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 2.10.2015. Bizet: Carmen, med: Katarina Bradic, Dmytro Popov, Hamida Kristoffersen, Pietro Simone, Kari Ulfsnes Kleiven, Hege Høisæter, Thor Inge Falch, Halvor Melien, Petter Moen, Ketil Hugaas, musikalsk ledelse: Antonino Fogliani, regi: Calixto Bieito.
Det er et halvt år siden denne produksjonen sist ble spilt i Bjørvika. Den gangen skrev vi at vi så en blodfattig Carmen på scenen. Denne gangen skriver vi det stikk motsatte. Hva har skjedd?
Ikke annet enn at hovedrolleinnehaveren har fått atskillig mer trygghet og sikkerhet i sin rolletolkning og dette overfører hun på scenen med faktisk å tilføre rollen noen nye dimensjoner av iskald beregning. Denne balansegangen likte vi! I det ene øyeblikket en Carmen som den ildfulle ukompromissløse kvinnen som setter friheten under åpen himmel høyest, i det andre en kynisk spekulativ kvinne som vet å beregne sitt spill og sine ofre. Bare ikke i den siste scenen, for her drev hun sitt spill for langt og hadde ikke tatt i betraktning en korporal som var desperat og drevet til kanten av fornuft – og over den – på grunn av denne sterke kvinnen.
Katarina Bradic sang i denne rollen både i denne og i oppsetningen for et halvt år siden. Det er gledelig å notere seg at disse knappe månedene har gitt henne sikkerhet og tro på denne rollen. Men hun får god hjelp av den nye korporalen, Dmytro Popov, som var vital og levende tross et par fåtallige forsøk på pavarottivræl som tross all stemmeprakt ikke riktig kler denne oppsetningen.
Også førsteelskeren, matadoren Pietro Simone, var ny i rollen i Bjørvika. Også han tilførte spillet gode kvaliteter.
Så lite skal altså til for å vende en oppsetning fra å være blodfattig til å bli blodfull. Vi må også ta i betraktning at sist vi så den var forestillingen hemmet av noe indisponerte sangere.
Det er en lang rad med norske sangere videre på rollelista. Vi skulle gjerne framheve samtlige for de gjør alle en helhjertet innsats. Men la oss bare nevne de to nordleningene Hamida Kristoffersen og Ketil Hugaas.
Det som i tillegg satte sprut og farge på oppsetningen var Operaorkesteret. Allerede under den korte ouverturen ble vi satt i godt humør av den sprakende fyrverkerifesten som musikerne bød opp til. Og det sto seg hele forestillingen igjennom. I Antonino Fogliani har Bjørvika-operaen fått en gjestedirigent som avgjort setter spor etter seg!
Det er mye bra å si om denne oppsetningen. Rolleprestasjonene og orkesteret gjorde sitt til å dempe betydelig ned det vi så av svakheter ved den tidligere oppsetningen: Calixto Beitios overraskende mangel på sting og påfunn. Her skjemmet det ikke, kanskje heller til det motsatte. Ikke skjønner vi vitsen ved at en kliss naken mann danser over scenen heller…
Det som avgjort var en Calixto-unote vi ikke satte pris på var hans stadige hang med å sette lavt motlys direkte i fleisen på publikum slik at vi fikk store vanskeligheter med å følge handlingen enkelte ganger. Hvorfor han gjør det vites ikke. Kanskje for å provosere, få noen av oss til å skrive ord som dette? Uansett er det arrogant gjort overfor publikum.
Men tross Beitios lysofile tilbøyeligheter og annet småtteri er dette i det store og hele en fargerik og flott oppsetning slik Carmen skal være. Blodfull ikke minst. Gå og se den!
