Verdenspremiere Nationaltheatret 7.11.2009
Ingmar Bergman: Fanny og Aleksander, bearbeidet for scenen av Kjetil Bang-Hansen
Kåre Conradi, Kari Simonsen, Kim Haugen, Kjersti Holmen, Mario Aleksander Rojas Bøckman/ Skage Steinsson Lem, Karoline Petronella U. Schau/ Ida Thorp Eythorsdottir, Per Egil Aske, Ågot Sendstad, Nils Ole Oftebro, Mari Maurstad, Kaia Varjord, Marte Magnusdotter Solem, Billie Barker Birkeland/Kristina Ødegaard, Marian Saastad Ottesen, Petronella Barker, Tone Mostraum, Sverre Anker Ousdal, Thorbjørn Harr, Birgitte Larsen, Finn Schau, Merete Moen, Per Tofte, Bjørn Skagestad, Anne Krigsvoll, Tone Danielsen, Hennika Skjønberg, Gisken Armand, Jan Hårstad
Tanja Dahlø, Dag Christian Klevås Rye, Philip Holloman, Tom Realf Jensen, Trine Foon Karlsen, Hege Martinsen, Trond Gaardner, Thorolv Stangnes, regi: Kjetil Bang-Hansen
For en seier! For en suksess! For en Aleksanderfest!
Det er bare dette en kan slå fast: Fanny og Aleksander på Nationaltheatret er blitt en ubetinget seier. Den vanskelige, nesten umulige oppgaven – så umulig at Dramaten valgte å si nei takk – å dramatisere Bergmans mesterverk for scenen, er blitt ført til seier på Nationaltheatret. Ubetinget. Stort. Bejublende.
Først og fremst er dette en seier for Nationaltheatret. Men også for Kjetil Bang-Hansen, som med dette har fått sin kanskje største kunstneriske seier noensinne etter et langt liv i teaterets tjeneste. Best smaker det at det skjedde akkurat her på Nationaltheatret hvor han i sin tid oppnådde sine største nedtur noensinne. Foran øynene på en hel verdenspresse slo han fast sin store triumf.
Men han må dele den med skuespillerne som så å si teller alt som kan krype og gå av skuespillere på Nationaltheatret – pluss noen til.
Triumfen må også smake godt for teatersjef Hanne Tømta som har opplevd katastrofal motgang på teatret i høst. Endelig sitter et stykke, og det sitter godt. Og det er attpåtil en verdenspremiere på nabofolkets store teater- og filmnavn som svenskene engang ikke turte – av æresfrykt eller respekt for den store oppgaven – å ta tak i selv.
Alt klaffer med denne oppsetningen. Vi skal ikke sammenlikne med filmen eller fjernsynsserien. Det er urettferdig fordi teater alltid må oppleves som det er. Men jeg kan likevel ikke unngå å trekke inn at det tok ikke mange sekundene før jeg var helt forført inn i stemningen i det Ekdahl’ske julehjem, slik jeg etter mange år husker fra lerret og skjerm.
Fanny og Aleksander er Bergmans største suksess noensinne. Det er også han siste film av de 62 han sto for, og den mest personlige av alle han laget. Her legger han ikke skjul på at guttungen Aleksanders opplevelser er hans egne barndomsopplevelser, om enn i en litt annen setting enn han presenterer i filmen. Men ingrediensene er der, motsetningen mellom livet og livsfornektelsen, mellom det glade og åpne livet i det Ekdahl’ske hjem, og det stive og lukkete livet hos kristenfolket, mellom frodighet og livsgladhet og løgnen og hykleriet, mellom fantasi og virkelighetens dogmer og trosartikler. Samtidig dras han mot mystikken i det religiøse. Bergman løser dette med å føre inn en jødisk skraphandler som kommer med sine mystiske fortellinger og historier han egentlig er fascinert av men som han på grunn av hatet mot sin stefar (som egentlig er hans kjødelige far) holder bevisst avstand til. Filmen er også en sterk hyllest til teatret, til det lekne og livsbejaende. En oppsetning av Hamlet er her sentral.
Motsetningen mellom det livssprudlende og det innelukkete dystre er noe som har preget mange av hans filmer og teaterstykker gjennom hele hans liv. Sånn sett kan man si at Fanny og Aleksander er en oppsummering av hele hans kunstneriske karriere. Det er her han klarest og mest tydelig får frem motsigelsen mellom det dystre og det livsbejaende.
Fanny og Aleksander er han mest elskede film. Store deler av filmen skildrer det frodige livet i det Ekdahl’ske hjem. Dette er bevart i sceneversjonen. Faktisk så godt og så nært at jeg umiddelbart falt inn i den samme stemning jeg opplevde for litt over tyve år siden.
Det er mye av burlesk frodighet på scenen. Det skjer noe hele tiden. Skuespillerne får maksimalt ut av seg selv og rollen. Nils Ole Oftebro overspiller så langt rollen tillater. Han blir perfekt balansert av Mari Maurstad. Hans Ekdahl’ske bror Per Egil Aske representerer en annen side ved det Ekdahl’ske hjem. Aleksanders far i stykket er teatersjefen og ‘den elendige’ skuespilleren Kim Haugen som også går igjen som gjenferd. Hans mor spilles av Kjersti Holmen som på mange måte er blitt handlingens bærende skikkelse. Bjørn Skagestad som biskopen står for handlingens mørke skygge. Vi skal ikke nevne alle, her er et så å si hundreprosentlig skuespillerensemble på plass, og alle gjør en strålende jobb. Du fryder deg over alle detaljene og det du får oppleve.
Nevnes må imidlertid det praktfulle spillet av de to barna som framstiller Fanny og Aleksander. Særlig i den andre avdelingen er det imponerende å se hvordan den lille gutten mestrer svært krevende partier.
Kåre Conradi er tillagt rollen som stykkets forteller. Han spiller den voksne Aleksander som besøker sin barndoms kjente steder og kommenterer situasjonene. Dette er gjort med distanse og ydmykhet. Flott!
Stykket åpner med at vi dras inn i teatret i teatret. Avstanden mellom sal og scene oppheves umiddelbart. Vi blir del av handlingen, er det vi eller innspilt lyd fra høyttalerne som klapper?
Det er en forestilling som sitter på alle plan. Gjennomarbeidet, frodig, burlesk – men også tragisk. Selv om annen avdeling kanskje var noe for kort til at alvoret og uhyggen skulle sette seg skikkelig, gjorde det likevel sterkt inntrykk. Og det er det vi behøver i teateret, at følelsene våre får luft!
Nationaltheatret har fått den suksessen det fortjener og Kjetil Bang-Hansen kan notere seg for sin største seier noensinne.
For en Aleksander-fest!
