Ibsen-festivalen 2008 Nationaltheatret 9.9.
Ibsen: Vildanden, gjestespill fra Deutsches Theater, Berlin
Henrike Johanna Jörissen, Barbara Schnitzler, Almut Zilcher, Ingo Hülsmann, Jürgen Huth, Horst Lebinsky, Sven Lehmann, Peter Pagel Regissør: Michael Thalheimer
Vesle, sarte Hedwig slår knockout på oss fra Nationatheatrets hovedscene. Det kan vi med ettertrykk slå fast etter å ha opplevd Deutsches Theaters versjon av Vildanden under årets Ibsen-festival. Det er ikke bare unge Johanna Jörissens fremragende spill i rollen men hele oppsetningens sterke kraft, hvordan den binder oss til seg, fører oss sugende inn i Ibsens univers og ryster oss i sitt møte med idealismens beinharde krav til utslettelse, det som tross alt får oss til å leve videre i en kanskje vanskelig verden.
Det er en sjebnens ironi at dette Berlins ledende teater tar veien til Oslo og Norge med sin Ibsen når det selv kanskje står overfor sin største katastrofe noensinne: i disse dager er det blitt gjort kjent at bygningen må stenges, det er oppdaget mengder av helsefarlig asbest i den. Det er en sjebnens ironi, her spiller de Ibsen som ryster oss langt inn i vår sosialdemokratiske lunhet så det livsfarlige støvet virvles bokstavelig talt høyt opp, kosen i vår oljerikdom brytes brutalt opp, de stiller oss overfor en brutal konsekvens av den ideelle fordrings krav: utslettelsen og tragedien er følgesvennen til det ideologiske fortsett.
Mer enn noengang er jeg overbevist om at Ibsen måtte være det norske sosialdemokratiets ideologiske opphav, i sine stykker reiste han visjonen om ideene, om å foredle menneskenes sjel, men også å vise dobbeltheten i dette, hvor ille det virkelig kan gå når ideene slippes løs uten tømmer og idealisten i oss får ture fram uten hindringer. Det sa altså den tidligere Marcus Thrane-aktivisten som lar seg selv avbilde i en forfyllet doktors pragmatiske skikkelse i dette stykket – en doktor redder menneskets legeme likesom en dikter dets sjel, men det kan likefullt ta seg en dram og bære sjuskete klær (som Ibsen i Kristiania på 1850-tallet).
Her kommer et teater fra det gamle ‘sosialistiske’ DDR og brenner Ibsens gruvekkende sannheter inn i oss. Det gjør det med en oppsetning som setter dype spor og lar oss gå fra teatret med probblemstillingene surrende inne i oss i lang tid etterpå. Michael Thalheimers Vildanden er en uhyre sterk oppsetning, det er ikke bare det fremragende spillet men også helheten. Handlingen finner sted på en skråstilt dreiescene (hvordan fikk de plass til den?) som tillater refleksjoner og assosiasjoner underveis – Hedwig som titter opp der oppe fra kanten eksempelvis. Replikkene smeller som skuddsalver fra et automatvåpen, det er mer enn en ulykksalelig pistol på scenen, det er fart og driv over den knapt to timer lange forestilliingen.
Det er den andre oppsetningen av utenlandsk opprinnelse av Vildanden vi opplever på denne Ibsen-festivalen, og det er andre gangen vi på under en uke rystende forlater teatret. Disse forestillingene forteller oss mer enn noe annet om hvor viktig det er at vi får hentet opp andre til vår lille ‘ande’dam i nord for å fortelle oss at Ibsen er noe langt mer enn deklamering med dyp røst under gullbuen, hører du Giske? Det er ikke bare nedbrendte sjøboder i Bergen og tapte øvingslokaler for ungdommen som er viktig for oss. Det dreier seg også om å se seg selv og finne ut hva slags mennesker vi er, ikke minst i det nå skakk-kjørte pragmatiske norske sosialdemokratiet.
