Ibsenfestivalen 2008 Nationaltheatret 2.9.
Ibsen: Vildanden, gjestespill fra Katona József-teatret, Budapest, Ungarn
Med: Ernö Fekete, Péter Haumann, Tamás Keresztes, Gábor Máté, Andrea Fullajtár, Katalin Simkó, Erika Bodnár, Zoltán Bezerédi, Zoltán Rajkai, László Szacsvay, Imre Morvay, János Dégi, Zoltán Friedenthal, István Dankó, Tamás Herceg, Regissør: Tamás Ascher
For et liv det var over denne forestillingen! Her spruter det av sprelsk vitalitet så fjernt fra vår nordiske kjølige måte å deklamere Ibsen på som det omtrent går an å komme. Først og fremst er det et tempo uten like. Ikke noe dvelende eller tærende, rett på sak, replikkene kommer som maskingeværsalver. Først og fremst fra den nærmest Valentino-sminkete Tamás Keresztes som Gregers Werle, er galskapen ment å være oversminket? Litt roligere ble det med kvinnene i stykket, dessuten var det overbevisende fysisk spill fra særlig Katalin Simkó som Hedvig. Kontrastene i stykket kommer tidlig og tydelig fram: fra den ekstatiske idealisten og nærmest halvgale Gregers Werle til den Ekdal’ske lune og nære familiehygge.
Sist vi var på Nationaltheatrets hovedscene opplevde vi en stilisert, naken og strippet utgave av Ibsen med dosene av tørris som eneste dekorasjonselement. Vi må ærlig talt innrømme at inntrykket av avtroppende teatersjef Stubøs åpningsforestilling av Rosmersholm var atskillig bedre enn hva vi fryktet, sporene fra den alldeles håpløse Oslo-oppsetningen av Eg er vinden lå alldeles røyktykk over den fysiske statue-forestillingen alt fra første stund.
Desto mer gledelig er det å oppleve en oppsetning helt i den andre enden, i den tradisjonelle stilen, med dekorasjoner og lange sceneskift bak et buklete svart forheng som nesten satte oss i romantiske opplevelser av tidligere Riksteater-oppsetninger på den ytterste nakne ø uten moderne sceneutstyr. Tilgi da den til tider håpløse mer eller mindre vokale pausemusikken som i hvert fall ikke satte i gang samme vibrasjoner som å høre Fleetwood Macs Albatross fra scenen som vi gjorde for noen dager siden.
Det var som de eldre fruene sa i pausen: ‘Så godt å se ordentlig teater igjen!’ Det var akkurat hva det var, skikkelig teater med kulissevegger, dører som slamrer og dunkete sceneskift med problematisk musikkfølge. Samt pause. Og noe av det beste av alt: uten mikrofoner. Det som ble sagt var faktisk det som ble sagt fra det stedet på scenen personen sto og sa det vedkommende ville si. Da betyr det mindre at ungarsk er et av de tungemål vi behersker i mindre grad, utenom et par saftige banneord vi har fanget opp fra ungarske arbeidskamerater gjennom tidene. Faktisk kunne vi lene oss tilbake og late som om vi var på finsk teater, de oversatte tekstene i den temposterke forestillingen flagret så fort forbi på skjermen at det til tider var vanskelig å få alt med seg. Men hva betyr det? Villanden er jo en forestilling som fra før av burde sitte i ryggmargen.
Vi må innrømme at mye av det positive inntrykket vi fikk av denne ungarske forestillingen skyldes kontrasten til den kalde og fattige radioteater-Ibsen vi så på åpningen. Men den ungarske versjonen av Villanden står fullstendig på egne ben. Det er en sterk og vital forestilling som har kraft nok i seg selv.
I prologen, dvs. selskapet i førsteakten, gikk det altfor fort til å begynne med før vi fikk innstilt oss på det ungarske fire hundre meters-tempoet. Men her gikk det unna som om vindene over pusztaen feide stormfyllt over oss. Og siden ble det en lettelse. I økende grad fulgte vi hvordan dramaet utviklet seg etter at den idealistiske Gregers Werle skulle overbevise sin gamle kamerat om den ‘ideale fordring’ – og de grufulle konsekvensene av den. Oppsetningen toner ut til en høylydt kjempekrangel mellom Gregers Werle og den ellers losslitte Tsjekov-skikkelsen doktor Relling framstilt av Zoltán Bezerédi.
Her ligger ettertanken lagt fram på pragmatismens alter. Var Ibsen den første sosialdemokratiske ideologen? Det er jo ikke alltid at det er like greitt å legge fram all verdens djevelskap i full offentlighet. Sånn sett kan en si at denne forestillingen også ga oss noe å tenke over i lang tid etterpå.
Men først og fremst var det en knakende god oppsetning med flott spill, høyt tempo – og tradisjonelle former. En gledesstund i teatret!