Premiere Nationaltheatret 26.1.2008
Erik-Emmanuel Schmitt: GJESTEN
Erik Hivju, Andrine Sæther, Håkon Ramstad, Øystein Røger
Regi: Nils Ole Oftebro
Du kjenner igjen litt av grepene fra Eric-Emmanuel Schmitts to tidligere oppsetninger i Oslo, Engima-variasjoner på Oslo Nye Teater og Til Døden skiller oss ad… på Nationaltheatret. Mye snakk, mye ord – og en berøring med det vesentlige med tilværelsen.
Men denne gangen er det et langt annet løft over stoffet. Her taes vi inn i en ytre virkelighet som ennå må føles som uhyggelig. Rammene for forestillingen er Wien i 1938 etter nazistenes Anschluss. Syngende nazi-soldater marsjerer i gatene og lyder fra det som må oppleves som fysisk mishandling av jøder og andre ‘misindivider’ når svakt inn til oss.
En SS-offiser gjør sin entre og drar til skrekken av uhygge ytterligere noen hakk med sin bøllete opptreden og framferd. Det ender med at han tar med seg husets unge datter, Anna, til avhør i Gestapos hovedkvarter.
Men så begynner egentlig stykket. En elegant kledt fremmed mann i flosshatt og spaserstokk gjør sin entre bokstavelig talt gjennom husveggen. Så begynner samtalen i lett surrealistiske former. For det viser seg at den ukjente hverken har navn, kjønn eller foreldre. Den fysisk ikke-eksisterende besøkende er ikke engang født og dermed setter han den rasjonelt innstilte vitenskapsmannen, Sigmund Freud som bare tror på det han ser og hører, på en alvorlig prøve.
Sigmund Freud nekter selvfølgelig i det lengste å tro på noe som ikke kan la seg forklare. Men han må gradvis gi seg når den fremmede forteller levende om barndomsdrømmer han har hatt og gir ham et viktig redskap mot SS-offiseren for å få datteren tilbake.
Stykket dreier seg om en tenkt samtale mellom psykoanalysens grunnlegger Sigmund Freud og Gud som er rystet over det han ser etter at han har gitt menneskene frihet til å styre sin egen sjebne. Slik sett ligger stykket farlig nær fransk dilletantisme og meningsløs skravling om tilværelsens store forhold. Men selv om vi ærlig talt opplevde noen øyeblikk hvor interessen ikke akkurat var i høyspenn unngår denne oppsetningen i det store og hele å bli kjedelig. Vi ble fengslet av samtalene mellom Gud og Freud – og hvorfor skulle vi ikke det? For det er spesielt fascinerende at psykoanalysens grunnlegger selv forsket mye i drømmer og det ubevisste og her settes på prøve med å se sine egne teorier i et slags speil.
Først og fremst er dette Øystein Røgers store forestilling. Hans framstilling av den stilige flosshattkledte er ubetalelig. I et øyeblikk lager han et spill med øynene du ikke tror er mulig. Dette må bare oppleves!
Erik Hivju spiller Sigmund Freud og er så levende i utseende med kledelig grått skjegg at du bare forbløffes. Både Andrine Sæther som datteren Anna (den senere berømte barnepsykologen) og Håkon Ramstad som SS-offiseren tilhører stykkets ytre ramme.
Dette er levende teater gjenskapt på en slik måte at vi engasjeres. Det er blandingen av fysisk hard virkelighet og en slags absurd surrealisme som gir denne oppsetningen sin styrke.
Gjesten er Nils Ole Oftebros første regi-oppgave ved Nationaltheatret. Rolig har han sortert dette stoffet og latt det bli en blanding av uvirkelig teater i drømmeland og skrekkinngytende fysiske scener (som mest oppleves gjennom lydkulissene). Han har ansvaret for at stykket ikke forfaller til et meningsløst dill-dall og at interessen (med enkelte unntak) hele tiden er i høyspenn. En vellykket regidebut!
