Premiere Nationaltheatret 26.11.2007
Bernard-Marie Koltès: Neger og hunder i kamp
Med: Bjørn Floberg, Björn Bengtsson, Petronella Barker, Issaka Sawadogo
Regi: Eirik Stubø
Det skal ikke sammenliknes. Nationaltheatrets oppsetning av Koltès stykke har ikke annet fellstrekk med den Frankfurt/Volksbühne-oppsetningen vi så under samtidsfestivalen tidligere i høst enn at samme dramatiker står bak. Der Dimiter Gotscheffs forestilling ga deg en trøkk midt i fleisen, må vi ærlig talt immrømme at denne nye forestillingen ikke tok oss. Det var rett og slett slik at vi faktisk kjedet oss.
Så er tilretteleggelsen vidt forskjellig. Dimiter Gotscheff tar utgangspunkt i det burleske og surrealistiske. Forestillingen blir et overskuddsfenomen av humør og spillelyst. Eirik Stubø tar derimot utgangspunkt i det realistiske. Det blir tradisjonelt teater framstilt på en tradisjonell og nøktern måte.
Bernhard-Marie Koltès skrev stykket som et slags oppgjør med kolonialismen. Hvite menn i Afrika skjønner lite av det kontinentet som de er formelle herskere over. Underveis i stykket lar Koltès oss forstå at de skjønner lite av seg selv også. Her passer den mørke bakscenen perfekt inn. Det store rommet er svart. Mørkhudete Issaka Sawadogo trer umerkelig ut av mørket. Det mørke rundt oss er veldig og dypt. Effekten ved at jernteppet mot hovedscenen åpnes og sterkt lys skjærer inn understreker dette. Slik sett kan man si at mørket i stykket understreker det dramatiske og mystiske i Afrika.
Men bakscenen er ikke noe egnet spilleområde. Det er et lagerrom uten inndekning og rigg. Ingen tepper kan dempe den harde akustikken. Man sitter vondt og trangt vaglet opp langs den ene langsiden. Bakscenen ble innredet for å gi teatret mulighet for rasjonell drift – ettermiddagsforestillinger for barn og kveldsforestillinger for voksne. Nå må man kutte kveldsforestillingene for å spille for snautt et hundretall på bakscenen.
Vi har sett mange forestillinger på bakscenen. Noen har vært tragisk dårlige. Det er ikke denne, men pang vellykket er den ikke. For en gangs skyld unngår man bruk av mikrofoner. Kanskje det er dette som gjør at man får kontakt med skuespillerne, noe som fører til at spillet i perioder blir levende.
Det er et sterkt lag med skuespillere som står på scenen. Bjørn Floberg binder oppmerksomheten til seg på scenen. Han har et sterkt scenenærvær. Selv hans Marlon Brando-grimaser passer inn i denne settingen. Petronella Barker har et par virkelig sterke monologer som får det til å grøsse i oss. Scenen hun har med Issaka Sawadogo med lissom-språkforvirring med er noe av høydepunktet i oppsetningen. Bare synd at den rammen hun gies ikke er på samme nivå. Vi har sett Björn Bengtsson i sterkere oppsetninger tidligere. Men det er et lurt trekk å trekke inn en svenske i rollen som en av de to redde og forvirrete hvite mennene i Afrika.
Men sterke skuespillerprestasjoner er ikke nok. Forestillingen eier ikke intimitet, rommet blir for stort. Den når ikke fram gjennom det som skulle være det uutgrunnelig mørke Afrika. Det dype, mystiske og uforklarlige blir liggende der. Du trenger ikke inn i den redselen som de hvite mennene må føle. Dimiter Gotscheffs absurde surrealisme fikk fram dette på en langt farligere måte.
Men er du Bjørn Floberg-fan eller kan ofre halvannen time på to virkelige sterke kvinne-monologer med Petronella Barker er dette oppsetningen for deg.
