Nationaltheatret 13.10.2007
Jon Fosse: Schlaf
Gjestespill Deutsches Theater, Berlin
Gabriele Heinz, Lotte Ohm, Barbara Schnitzler, Isabel Schosnig, Michael Benthin, Jürgen Huth, Alexander Khuon, Niklas Kohrt, Peter Pagel og Henning Vogt, Regi: Michael Thalheimer
Samtidsfestivalen ble avsluttet med dette tyske gjestespillet. Deutsches Theater satte en kraftfull sluttstrek for denne festivalen som begynte så mistrøstig og rettet også sterkt opp inntrykket av tysk teater etter kollegaene ved Schaubühnes uheldige Unter Eis tidligere.
Denne forestilling av Svevn – urpremiere på Nationaltheatret for to år siden (se vår omtale) – etterlot oss i svevende uvisshet og undring. Vi gikk ut av teateret full av boblende fryd men også med stor ettertanke, stykket tok oss med stor kraft og det fortsatte i oss i lang tid etter at de ti skuespillerne samlet seg frontalt i en rekke på scenen for å motta applaus. Vi hadde sett stort teater formidlet av fremragende skuespillere som gikk til oppgaven med en ydmykhet som stemte oss til vedmod.
Hvor fjernt var ikke dette fra Schaubühnes spillestil! Det vil si, det vi opplevde fra deres side på denne festivalen. For det skal ikke stikkes under en stol at det nettopp var Schaubühne som gjorde Jon Fosse berømt i sin tid med sin enorme sterke oppsetning av Der Name (Namnet – se vår omtale), en forestilling de framførte under Salzburgfestspillene i 2000, og som også fant veien til samtidsfestivalen her hjemme året etter. Med Salzburg ble Jon Fosse et av de sterkeste navnene innen samtidsteatret. Han er nå blitt den mest spilte samtidsdramatikeren i Europa.
At tysk ligger særdeles godt for Jon Fosses scenespråk har vi tidligere fått se eksempler på. Deutsches Theater har samme posisjon i Berlin som Nationaltheatret her hjemme. I over hundre år har det stått fremst når det gjelder scenekunsten i Tyskland. Som teatre i Berlin flest – Schaubühne er så å si eneste unntak – lå det i det tidligere Øst-Berlin. Da Schlaf hadde premiere for litt under et år siden på Kammerspiele vakte oppsetningen kritikerjubel i Tyskland. Vi forstår godt at denne lavstemte og intime forestillingen vekker begeistring.
Jon Fosse opererer nærmest på det surrealistiske plan med dette stykket. Tiden og menneskene krysser hverandre uavbrudt. Vi møter fire par og en eldre mann og hans voksne sønn. Men i dette tidsplanet forskyves framtid og nåtid uten brudd og skiller i stykkets handling. Du kastes fram og tilbake i en leilighet som samtidig er et åsted for nyinnflyttede par, et eldre par med livets avslutning ubehagelig nært og et middelaldrende par hvor mannen hele tiden venter på henne som ikke kommer for hun er opptatt med en elsker. En setning går stadig igjen, ‘vinter, vår, sommer og høst’ for å understreke at tidsgrensen ikke er fullstendig flytende, det er tross alt noe som er bestandig.
Nærhet og inderlighet i spillet var det som dro oss inn i Jon Fosses nesten magiske verden. Meditasjon og undring fulgte oss, mens dreiescenen gikk la-a-angsom rundt. Barnevogna står plassert midt på scenen. Tre hunder kommer inn, og oppfører seg forbausende scenevandte, det er likesom Jon Fosses rytme er skrevet for dem.
Det var stor jubel i Nationaltheatret i går.
