Samtidsteaterfestivalen 2007 Nationaltheatret 6.10.
Koltés: Kamp des Negers und der Hunde
Gjestespill fra schauspielfrankfurt
Wolfram Koch, Samuel Finzi, Milan Peschel, Almut Zilcher Regi: Dimiter Gotscheff
En forestilling som gir deg en solid trøkk. Midt i fleisen. Denne Frankfurt-oppsetningen har lenge stått på spilleplanen i hjembyen og endelig kommer den til Oslo. Det var på tide, for denne forestillingen gir samtidsteaterfestivalen, som har startet så begredelig dårlig, et solid løft.
Vi fryktet det hele kunne begynne like mismodig som Jon Fosse-forestillingen vi så for to dager siden: scenen var totalt strippet for inventar, mørk inndekning omkranser det store scenerommet. På forscenen er stilt opp tre mikrofonstativ. Skal vi få en ny demonstrasjon av dårlig scenekunst?
Nei da, skuespillerne greier seg alldeles godt uten mikrofon. De beveger seg over hele scenen, hopper, spretter, danser akrobatisk mot jernteppet til bakscenen og tar endog i bruk en lang gangvei i aluminium som er lagt ut til femtende rad i salen. Bruken av mikrofon, javel, den forekommer. Men da er det som del av forestillingens setting, vi bærer i oss en stereotype om at negre, unnskyld mørk-hudete, synger og danser foran mikrofonen. Jazz, soul og reggae bæres fram av de krushårete, er det ikke slik vi i Vesten ser det for oss?
Joda, denne forestillingen utfordrer våre innlærte holdninger og sterke fordommer. Den driver gjøn med oss “vestlige” og snur trill rundt på våre tradisjonelle oppfatninger. Den gir oss et trøkk midt i trynet.
Båret fram i et teaterspråk som fascinerer. Ikke minst av eminente skuespillere. Her kunne våre hjemlige ha mye å lære i hvordan beherske det store formatet, få stemmen til å bære fra den fjerneste avkrok av det store og tomme scenerommet og ikke minst uttrykke spill og følelser, gestalte sin rolle, slik at den sitter. Uten mikrofon, hører du, Stubø?
To av kveldens skuespillere har fulgt kveldens instruktør Dimiter Gotscheff helt siden midten av 1990-tallet, fra Hamburg via Frankfurt til Berlin.
Første desillusjonering: over scenen drysser hvite papirbiter som belyses i sterkt side- og motlys. Umiddelbart får vi assosiasjonen til snø – snø i Afrika? – og den beholdes til langt ut i første scene da afrikaneren som dukker opp snakker om at han fryser for han savner varmen fra sin døde bror. Men etterhvert ser vi at det hvite er konfettibiter, fargete papirstykker som av og til opptrer som blomster i handlingen. Den stadige flagringen av disse papirbitene er stykkets eneste dekorasjon. Effektivt, virkningsfullt.
Også en morsom effekt: det svarte bakteppet glipper ned noen centimetre av og til, særlig under ingeniørens lange skryte-enetale. Bak avsløres en hvit stripe midt oppe i alt det mørke. Symbolsk?
Stykket utfordrer våre holdninger. I utgangspunktet er det en lineær og lett gjenkjennelig historie. En afrikansk gruvearbeider er drept, hans bror kommer for å hente liket. Bak det som kamufleres som en ulykke skjuler seg den hvite manns redsel for Afrika. Men stykket utfordrer oss på mange plan. Hva er vår egentlige virkelighet? Hvor greelt blir kulturforskjellen mellom eksempelvis Paris og ‘hvite’ mennesker i en afrikansk gruveleir? Om stykket i utgangspunktet var ment som et oppgjør med våre vestlige fordommer, vokser det i denne oppsetningen til noe langt mer. Skuespillerne gjøgler med oss, driver bokstavelig talt apekattstreker og gjør et solid oppgjør med våre fordommer – også overfor oss selv og vår egen kultur.
Det desiderte topp-punktet nåes rett før slutten. Plutselig reiser en hel benkerad seg. Drivende effektivt opptrer de som en afrikansk horde som entrer scenen – og snakker norsk! Javisst, det er norske statister som på imponerende vis er blitt innstudert til dette gjestespillet. Det gir seg ikke, den tyske skuespilleren skifter også til norsk. Riktignok bare en setning, men med atskillig mer eleganse i seg enn Mick Jagger’s fomling på Valle Hovin i sommer. Og han fortsetter med å fortelle vitsen om nordmannen som spurte kameraten om han hadde noe middel mot negre? Ikke som virker, svarte den andre.
Til stykkets surrealistiske og tildels burleske plan må også nevnes tekstoversettelsen. Riktignok snubles det i mange språk på scenen, norsk er nevnt, men også et slags afrikansk scenespråk. Tekstmaskinen holder på langt nær følge. Riktignok kunne det irritere litt i starten, falt den ut? Men da den begynner å oversette fra tysk til tysk begynner det etterhvert å gå opp for oss at dette også kan være en del av forestillingen. Noe skal vi forstå av ordene, annet er fullstendig uforståelig for oss. Rent babbel. Meningsløst. Som det meste her i verden.
Luker åpner seg og den svarte mann forsvinner på for oss mystisk vis. Så dukker en gorilla opp av gulvet mens den naive Paris-jenta danser i blomsterhavet og synes Afrika er ny-y-y-delig. Vi kunne også ha mistanke om at kvinnemenneskene på de første benkeradene som fikk ustoppelig latteranfall allerede ved de første replikkene kunne være en del av forestillingen….
Stykket var i 1983 selve gjennombruddet for Bernard-Marie Koltès. Den franske dramatikeren har siden blitt spilt over hele verden. Vi husker hans trikketur på Torshov i 1996 tilrettelagt av Bjarte Hjelmeland. Kveldens instruktør Dimiter Gotscheff er i dag tilknyttet Deutsches Theater i Berlin som straks er her med gjestespill av Jon Fosse på Nationaltheatret. Vi gleder oss! Vi må også tilføye at han gjorde den første innstuderingen av Koltés stykke for Volksbühne i Berlin.
Denne oppsetningen gir et solid trøkk. Ingen rett venstre men en kraftig høyre med tyngde bak. Du går ut av teatret med masse tanker i hodet og de fortsetter å kverne til langt ut på neste dag.
Teater på sitt ypperste!
