Samtidsteaterfestivalen 2007 Nationaltheatret 4.10.
Jon Fosse: Eg er vinden
Ole Johan Skjelbred, Fridtjov Såheim, Regi: Eirik Stubø
Vi ser en helt naken scene. Nationaltheatret er helt strippet innvendig. Det er åpnet inn mot bakscenen. En mann i hvit skjorte og mørke bukser står fjernt der borte lent inn mot åpningen av den mørke bakscenen. Det er svart og fjernt. Etter en stund kommer en annen mann i hvit skjorte og mørke bukser vandrende inn fra det mørke dypet på bakscenen. Han får følge av den første. De stiller seg på forscenen, ti meter fra hverandre, og begynner å snakke. Der står de ubevegelige i førti minutter. Så forsvinner først den ene, så den andre. Forestillingen er slutt.
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg til å begynne med hadde store vanskeligheter med å komme inn i denne forestillingen. De to skuespillerne var utstyrt med det påfunnet som har ødelagt altfor mange av Eirik Stubøs oppsetninger: han utstyrer skuespillerne med mikrofon. Det blir totalt desillusjonerende når Ole Johan Skjelbred står der ute til venstre på scenen og du hører han fra høyre. Dessuten er det ikke til å komme forbi at mikrofonlyd er dårligere enn direkte tale, den blir forvrengt. Det blir ikke bedre når du sitter på tredje benk.
Jeg får ikke kontakt med Jon Fosses verden. Hans enkle ord som inneholder langt mer enn det som sies når ikke fram. Heldigvis er forestillingen tekstet til engelsk og tysk. Her ble jeg hjulpet inn i det jeg gikk glipp av i starten, faktisk ligger det tyske språket atskillig nærmere Jon Fosses verden enn det engelske. Dessuten hadde jeg med meg følge fra Vestlandet som raskt hadde fått tak i det jeg hadde mistet.
Denne forestillingen skjer i samarbeid med Den Nationale Scene i Bergen. Her ble den vist under årets festspill. Forestillingen ble tatt i mot med åpne armer, alle jublet. I Oslo blir det anerledes, forestillingen måtte opplagt være en annen. Det intime rommet Nationale Scene må kle Jon Fosses minimalistiske ytre handling svært godt. På Nationaltheatret skjer det motsatte, her blir det for stort og upersonlig. Derfor blir samtalen mellom de to gamle vennene som symbolsk befinner seg ute på havet, rett og slett litt rar og upersonlig.
I det ytre er det en lineær historie. Men bak denne skjuler det seg at to venner blir borte for hverandre, uten helt å skjønne hvorfor. Det er synd at denne forestillingen etter min mening hadde problemer med å kommunisere. Jon Fosses verden fortjener noe langt bedre.
