Premiere Nationaltheatret 31.8.2007
Juan Mayorga: Himmelweg
Kai Remlov, Erland Bakker, Maria Henriksen, Jon Øigarden, Eindride Eidsvold, Kina Maria Halvorsen Regissør: Alexander Mørk-Eidem
Veien til himmelen – Himmelweg – er et teaterstykke med Holocaust, jødeutryddelsene, som bakteppe. Historien tar utgangspunkt i en Røde Kors-representant som blir vennlig tatt imot av nazistene. Han skal få se en konsentrasjonsleir hvor jøder er internert. Men alt er juks, det er pusset på og skjønngjort for å late som om det internasjonale samfunnet skal få se noe annet enn det som er i virkeligheten.
Dette bedrageriet har den spanske forfatteren Juan Mayorga tatt utgangspunkt i. Det er første gangen han spilles på en norsk scene. Han har laget et lite teaterstykke om mønsterleiren Therezienstadt, her framstår den som en idyllisk liten jødisk landsby. Stykket er laget i form av dels en reportasje, dels i korte glimt fra livet som utfolder seg der barn og voksne skal lære sine ‘roller’.
Stykket har en sterkt uvanlig form. Uvanlig blir også opplevelsen for tilskuerne. Publikum sitter på puter på et teppe på gulvet. Skoene må taes av på forhånd. På denne måten blir publikum en del av spillet. Flere av aktørene – barna – befinner seg der sittende på putene allerede. De beveger seg blant publikum på en slik måte at du føler at du blir involvert i handlingen, du er selv i Therezienstadt og er en del av narreriet.
På den måten blir det teater i teater. Du blir en levende deltaker i det maskenspillet som nazistene foretok overfor Røde Kors og verden utenfor. Vi lot oss alle lure, lenge før Therezienstadt og 1944. Så sent som i 1941 ble daværende Stockholm-bosatte Willy Brandts reportasjer avfeiet som ‘skrekkhistorier uten sannhetsverdi’ av amerikanske nyhtetsbyråer (han hadde flyktet fra Oslo etter først å ha forlatt Tyskland da nazistene kom til makten).
Ideen med Therezienstadt var å samle noen av de fremste jødiske kunstnerne og intellektuelle og vise for all verden at de store og kjente navnene levde i ‘riktige’ og ‘sunne’ forhold. Therezienstadt ble i en kort stund et stort begrep. Faktisk ble mye viktig levende kunst skapt her, til og med operaer (men nazistene ante lunten og nektet Keiseren av Atlantis å bli spilt der, selvfølgelig hadde komponisten Viktor Ullmann laget en burlesk, drepende av vidd og surrealistisk opera hvor uhyggen i nazismen ble avslørt i grell relieff til virkeligheten utenfor). Therezienstadt var og ble en bløff. Da Røde Kors hadde sett sitt ble leiren rigget ned og fangene sendt til tilintetgjørelsesleirene.
Dette stykket starter med en lang monolog av Kai Remlov. Han spiller Røde Kors-representanten som må fotografere og fortelle om ‘det han ser’, ikke det som ligger bak. Hva annet kan han gjøre? Men glimtvis både i hans fortelling og i resten av stykket lar Juan Mayorga oss forstå at det er noe annet bak maskene og kulissene, en himmelvei, en dør til det ukjente, en grufull virkelighet bak idyllen.
Leirkommandanten spilles av Jon Øigarden. Han gjør sin entre ledig, sjarmerende og avslappet. Han frir til publikum, det er nesten som vi i virkeligheten tror på ham. Dette er forestillingens magiske øyeblikk. En kort stund lar vi oss blende av en SS-mann. Vi smelter så å si av hans sjarm. Effektivt teater i teatret!
Eindride Eidsvold spiller fangen som er satt til å sørge for innstuderingen av rollene. Drepende intenst tar han mer og mer over oppmerksomheten mot slutten av stykket. En lang rekke barn medvirker også i stykket.
Det er en klart forskjellig teateropplevelse vi bys på oppe på Amfiscenen. Om du har problemer med å sitte på gulvet i to timer, er det benker langs tre av langsidene. Her kan du risikere å havne ved siden av Kai Remlov, og slik nærhet til en forestilling og dens skuespillere har du sikkert aldri før opplevd.
Stykket er i utgangspunktet en fiksjon. Therezienstadt nevnes ikke. Det kunne vært hvor som helst i Tyskland. Alexander Mørk-Eidem har formet uvanlig teater oppe på Amfi. Dette er et stykke som vi ser burde ha stor appell til den unge generasjonen, både i formen og med det temaet som taes opp. Vi kan aldri få nok av å bli minnet om nazismens grufulle forbrytelser. Selv i strømpelesten oppe på Amfi.
