Da vi tok fatt på å lese denne boka, kjentes tyngden av den fysisk sett alene svært overveldende og tyngende. Men snart gikk side etter side unna i så fascinerende tempo at sidene føk av gårde omtrent før vi fikk sukk for oss. Han skriver godt, den tidligere styrmannen fra Larkollen!
Jon Michelet: En sjøens helt. Blodige strender, Oktober forlag 2015, 697 sider
Med sitt fjerde bind om sjømannsmatrosen Halvor Skramstad holder Jon Michelet fortsatt stimen oppe. Han har med denne serien allerede skapt et nasjonalmonument, for ingen har så nærgående, levende, fargerikt og med så stor innlevelse og innsikt beskrevet hva norske sjøfolk opplevde under annen verdenskrig. Ta da med at omtrent hele det norske folk har i årene etter krigens slutt gått med den norske sjømannen i sine hjerter, først og fremst for det de opplevde og den nesten umenneskelige innsatsen de gjorde under krigen. Men også for den skammelige behandlingen de ble utsatt for av norske myndigheter i årene etterpå.
Derfor går bøker som dette rett inn i den norske folkesjela. Alle av oss har hatt familie, venner, kjente eller arbeidskolleger som har vært krigsseilere. Og de aller fleste av oss kjenner det på samme måten: at her er det begått en urett mot de som ofret kanskje aller mest gjorde en stor innsats for at krigen kunne bli vunnet. Nå er Jon Michelet med sine hittil fire bøker med på å reise en bauta over dem.
Det er utrolig mange historier som velter fram i denne boka, historier om torpederinger og opplevelser til havs og til lands. Som tittelen sier er dette en bok hvor mye av fokus er dreiet over mot land, mot ‘blodige strender’. Krigen er ved sitt vendepunkt og krigshandlingene flytter seg til kysten av Nord-Afrika, til Asia og ikke minst Stalingrad før det på bokas siste sider ender opp med invasjonen i Nordmandie juni 1944 på Omaha Beach.
Jon Michelet må ha et utrolig materiale å øse av. Dels av egne opplevelser, dels historiske dokumenter dels beretninger og historier han har fått overlevert fra andre – og ikke minst fra egen fantasi og skrivetrang. Hvor rikt dette er ser vi bare på bokas første hundre sider og vel så det. Her rusler vår skogsmatros rundt i New Yorks gater, blakk og uten hyre og treffer forskjellige mennesker. Ut fra disse tillfedige møtene utfolder historiene seg, det legges pekepinner og føringer mot hva som vil skje videre i handlingen.
Boka starter i vårmånedene 1942 hvor krigsutfallet ennå er uvisst, og ender opp med invasjonen i Nordmandie i 1944. Underveis krydrer han sitt stoff som den reneste dokumentarboka om krigens gang, faktisk temmelig nær det dokumentariske men han understreker at han tar seg friheter og dikter fritt. Dette blir lagt inn på forskjellig vis uten at handlingen brytes opp. Det rike persongalleriet er fortsatt i behold. Jon Michelets sjømannstyper må være omtrent det frodigste som noengang har forekommet mellom to norske bokpermer. Saftige replikker og usannsynlige historier smeller mellom skottene. Overdrivelsene er ikke små, men likevel godt disiplinerte. Om Jon Michelet skriver som en ml-forfatter på 70-tallet med grov typetegning og en Morgan Kane-skikkelse heltemodig ridende inn som den ensomme helten, kler dette likevel handlingen og det dramatiske stoffet.
Vi blir med på noen dramatiske overfarter på blåmyra og noen kommando-oppdrag på Afrikas vestkyst. Også til Asias farvann beveger handlingen seg, men bare som referanser. Likevel kan vi ikke her mot slutten av det fjerde bindet i denne serien unngå å notere at skjærene er begynt å bli litt trange. Det synes vanskelig å holde tempoet oppe og det føles avgjort som det er blitt litt slakkere. Men glem ikke at vi til nå har vært med på en reise i nesten fem lange krigsår med et vanvittig stort sideantall bak oss og uansett hvordan vi snur og vender på dette, er dette et gigantverk uten like i norsk litteraturhistorie!
En verdig oppfølger.
