Premiere Det Norske Teatret 16.5.2007
Molière: Lærde damer, oversettelse: Halldis Moren Vesaas
Per Schaanning, Britt Langlie, Jon Eikemo, Kirsti Stubø, Charlotte Frogner, Iren Reppen, Marianne Krogh, Jon Eivind Gullord, Torbjørn Eriksen, Bernhard Ramstad, Regi: Hilda Hellwig
Hilda Hellwig tar oss med på teaterlek med Molière på Det Norske Teatret. Oppsetningen av Lærde damer er blitt to timers teater med blott til lyst, teatergags og fritt fram for overdrivelser og parodier men med Molière skarpe satire liggende rett rett under det tilsynelatende forlystende. Det er blitt herlig morsomt teater. Poengene følger som perler på en snor. Ikke føles det hverken for påtrengende eller uttværet og overspillet føles riktig, faktisk som noe som er som det skal være.
Molière hadde sine alvorlige baktanker med stykket. Men den stupide forfinelsen som han her lar gå utover tre damer, kan vi knapt oppleve som at han for alvor var imot at kvinner leste bøker og skaffet seg kunnskap! For ordens skyld gir teatret en tidligere 70-talls feminist stor plass i programmet for på den måten å sikre seg og være politisk korrekt i forhold til alle dem som kunne tenke seg å tro at Molière med dette stykket vendte seg mot tidens utvikling ved å la kvinner ta del i boklig lærdom. Men slike hensyn kunne teatret spart seg. For allerede tittelen er satirisk nok i seg selv. I dag vil de fleste oppfatte den uten videre slik den kanskje også er ment.
Stykket har også en ekstra rikdom på norsk, oversettelsen til Halldis Moren Vesaas. Her velter rimene fram, nydelig dandert og det låter som mer enn en vellyd i et teaterlandskap hvor det mer realistiske og ekspressive gjør sterkest inntrykk for tiden – og som ennå sitter i da en tar plass på Det Norske Teatret. Det vil si, noen modifikasjoner er gjort. For å følge opp i tiden er det lagt til ordspill som er direkte hentydninger til våre dagers litterære situasjon. Vi får høre om ‘den nye vin’ og et sted spretter det ut ‘trist som bare faen’.
At det ikke er nok går jo altfor tydelig fram av maskeringen av enkelte av de ‘litterære’ personene. Bernhard Ramstad får åpen applaus da han gjør sin entre på scenen som forfatteren Vadius etter pause. En må faktisk klype seg i armen for å være sikker på at det ikke er en viss husdikter vi ser. Han har også fått med seg noen av dikterens bjørnson’ske kneisninger.
Likeledes var det jo ikke mulig å unngå at stykkets poet Trissotin, spilt av Jon Eivind Gullord, er maskert som og oppfører seg som en viss prinsessegemal. Fristelsen ligger jo også snublende nær, både plottet i stykket og virkeligheten spiller på lag. Slikt må Ari Behn tåle!
Dette er teater som ikke tar seg selv alvorlig men som heller ikke har stuet ned den opprinnelige brodden Molière har mot hykleri, dårskap og falskspill. Hilda Hellwig har ‘modernisert’ stykkets setting, for si det mildt. Vi befinner oss et sted ‘sydpå’ med fotball på TV, gutta som drikker øl, herlige pantomime-scener med latinpop og hvor rockelåter fra 50-tallet bryter inn beleilig i handlingen. Bernhard Ramstad gjør først entre som en slags Castro med sigar og joggebukse. Per Schaanning opptrer som en Marlon Brando-parodi på Gudfaren med hes hvisken. Marianne Krogh er øst-europeisk hushjelp.
Det leveres godt spill over hele fjæla. Særlig vil jeg framheve Iren Reppen som har en scene hvor hun nesten overgår seg selv i innbilskhet og forføring. Klart på grensen mot overspill – og kanskje betydelig over – men i denne settingen tilgir vi det mer enn gjerne. Kirsti Stubø er som alltid praktfull lys og lekker i sin rolle som den yngste datteren i huset.
Et par ganger overdriver Hilda Hellwig effekten med å framstille de tre lærde damene som overkåte sexdyr. Når vi har sett denne ‘antydningen’ to ganger, synes vi det holder. Men dette er plukk for alt i alt er dette en levende og varm forestilling som du vil frydes ved.
Vi må ærlig innrømme at forrige dagens beinharde fire timers opplevelse med Knut Hamsun i tysk ekspressiv innpakning har vært en påkjenning som har tatt på mer enn vi trodde. Vi var litt knuget da vi satte oss ned på Det Norske Teatret. Men stykkets aktører og Hilda Hellwig fikk fort opp temperaturen med sine sprell og ablegøyer. Det er nettopp i en slik kontrastfylt sammenheng at man opplever hvor rikt teater kan være. Blott til lyst, få med deg denne teatleken på Det Norske Teatret!
