Premiere Nationaltheatret 14.2.2007
Hamsun: Markens Grøde – dramatisert av Sebastian Hartmann og Hege Randi Tørressen
med: Anne Krigsvoll, Sven Nordin, Henrik Rafaelsen, Trine Wiggen, Trond Brænne, Ole Johan Skjelbred Knudsen, Eindride Eidsvold, Fridtjov Såheim, Frøydis Armand, Thorbjørn Harr, Petronella Barker, Regi: Sebastian Hartmann
Det lukter Sarabråten i det gamle støvete teatret. Når de åtte hundre kiloene med (scene)bark slippes fra loftet i første scene, sprer det seg etterhvert en duft du i hvert fall ikke forbinder med teaterstøv. Snarere befinner du deg inne i marka. Dette bare forsterker illusjonen av villmarksstemning i denne oppsetningen.
Det er blitt en lang og svær forestilling ut av dramatiseringen av Markens grøde. Men det er også en forestilling med et sterkt budskap og for den som ikke er knuget av teaterkonvensjoner og har øynene oppe og konsentrasjonen noenlunde ved lag, oppleves det sterkere og i økende intensitet mot slutten.
Jeg var av de sikkert absolutt få i salen som var lei seg fordi stykket tok slutt etter nesten fire timers spilletid. For meg ble det en økt spenning som aksellererte raskere og raskere mot klokka elleve. Dette hadde jeg ikke fått nok av, mer, mer forlangte den teaterhungrige delen av meg selv når det gikk over i den andre timen etter forrige pause.
Det er en dristig og svær jobb å sette ut Markens grøde for scenen, selv om fristelsene for å gjøre dette med det verket som skaffet Hamsun Nobel-prisen sikkert har vært store for mange. Knut Hamsun hadde selv et ambivalent forhold til teatret. Han skrev riktignok flere teaterstykker, men det er også riktig å si at de nådde heller laber gjenklang. Han måtte som med denne dramatiseringen ha hjelp av andre for å få til den helt store suksessen.
Denne oppsetningen sier mye. Først og fremst at du bør la alle teaterkonvensjoner fare. Å stille til dette stykket med tilvandte holdninger om hvordan teater skal spilles og skuespillere oppføre seg, vil bære usedvanlig galt av sted. Ja, en vil oppleve nærmere to timers tortur etter pause hvis man legger tradisjonelle holdninger til grunn. Derfor vil også denne oppsetningen vekke sprikende reaksjoner. Men dette er noe Sebastian Hartmann burde være vandt med.
Stykket er heller ikke ferdig. Det var tydelig å merke på premieren på flere av skuespillerne at dette stoffet burde man ha atskillig lenger tid å arbeide med. Suffløren burde kanskje få seg en egen stol på scenen så publikum kunne se henne. Høre gjorde du mer enn tydelig gjennom hele forestillingen.
Men vi må i rettferdighetens navn la slike bagateller fare. For dette er plukk, småplukk, mindre enn småplukk – og det angår forestillingen i svært liten grad. For her må du la alt du har erfart om teater og teateroppsetninger tidligere la all heden fare. Dette er en oppsetning som ikke må vurderes etter ordinære kriterier for hvordan teater skal være. Du kan ikke bedømme en slik forestilling. Det nytter ikke å gå i detalj.
Alt er heller ikke himmelropende flott i denne forestillingen. Et par ganger opplevde vi unødvendige plattheter og sjablonger som burde være luket vekk. Men hva betyr vel det?
Det er ekspressivt teater som Sebastian Hartmann utsetter oss for. Før pause er han tydelig bundet til den ordinære fortellingen. Det blir for episk og fortellende uten at Knut Hamsuns eventyrlige magi helt får anledning til å skinne gjennom.
Men det er etter pause det tar av. Her taes dreiescenen i bruk. All barken, som skal forestille svart jord, er feid ned i forscenegraven. Her blir det Sebastian Hartmann-magi for alle pengene. Du kjenner igjen elementer fra hans tidligere oppsetninger, eksempelvis fra Publikumsbeschimpfung – Publikumsutskjelling – som ble spilt her på gjestespill for litt over et år siden.
Eindride Eidsvold er en av dem som får anledning til å gripe til dette. Tydelig bekvem med den publikumskontakten han får starter han sitt eget spill i direkte dialog med folk i salen. Han går inn og ut av benkeradene, kravler over publikum hvor enkelte til og med er så høflige at de reiser seg. Når det skal legges vanningsledninger – Gjør enga grønn – får han lagt den ut til sjette benkerad. Vannet ledes ut i salen (men vær rolig, hvis du oppfører deg slik som han sier, vil du ikke bli våt). Denne scenen gjør at forestillingen får et løft. Tilsvarende når hele salen dras med på kollektiv avsynging av vår nasjonalsang om sommernatta, “Vi skal ikkje sova…”
Men brått kappes lyset, vi er tilbake i en annen virkelighet igjen. Scener som dette skaper luft. Tilsvarende helt mot slutten når den aldrende forfatter Knut Hamsun lefler med nazismen og snøres inn i en tvangstrøye med aktors ord fra rettsaken om hva han følte da nordmenn ble dømt til døden av de tyske okkupantene. Det vil kanskje kunne oppfattes banalt. Men hvorfor skal teater være rettvinklet og forklarende i ett og alt?
Likeledes kan slutten føles slik. En cyborg-stemme har tatt oss med inn i framtiden og latt oss skue tilbake på elendigheten. Starwars-røsten forteller oss at visitten bør bli kort før alt fryser til igjen. Det berettes om de farlige kjøttetende skapningene som hadde den merkelige egenskapen at de maktet å utslette seg selv….
Alt før denne sekvensen har vi ant hvor det bærer hen. Den opprinnelige nydyrkeren Isak Sellanrå, han som tvang naturen i kne og fikk grøde ut av sine surklende myrer, er blitt en rik bergverksmann med kopper i fjellet og penger på bok. Pengenes – og bylivets – forbannelse har ødelagt og fordervet. Paralellen knyttes uvilkårlig til det opprinnelige sagnet om hvordan gullets forbannelse har ødelagt og fordevet urstammesamfunnene. Det er ikke bare hos Wagner dette har nedfelt seg i hans seksten timers sceneversjon av Nibelungen-Lied. Det er ikke for ingenting at jeg assosierer med Harry Kupfers Bayreuth-oppsetning av Götterdämmerung. Tilsynelatende banalt, den gang med en liten troskyldig gutt som vandrer rundt med en liten kvist midt oppe i alle ødeleggelsene, her med vår tids cyborg som forutser den økologiske ødeleggelsen. Men likefullt, det gjør sterkt inntrykk.
To ord må vi la falle om de to hovedpersonene Isak og Inger. Sven Nordin har det meste med seg. Han har den fysiske skikkelsen til en nybrottsmann. Vi tror på ham. Han er i imponerende form, den langvarige scenesteppingen mot slutten er en prestasjon. Anne Krigsvoll gjør mye ut av sin hareskårs-Inger. Før pause er begge to nesten kontinuerlig inne på scenen.
Sebastian Hartmanns forrige innstudering her hjemme, John Gabriel Borkman, vakte skandale for to og et halvt år siden. Men det var også en oppsetning som dro med seg priser, blant annet for årets beste oppsetning. Når dette nå er brukt opp, hva skal man så gjøre med denne oppsetningen? En ekstra æres-Oscar?
