Urpremiere 6. Oktober 2005 Scene 2, Det Norske Teatret
Angerhøy, av Marit Tusvik.
Med Thorir Sæmundsson, Kirsti Stubø, Hildegunn Riise, Svein Tindberg, Sigve Bøe, John Sigurd Kristensen, Sverre Solberg, Ragnhild Hilt, Nina Woxholt, Svein Erik Brodal, Magne Lindholm og Trond Teigen.
Regi: Haukur J. Gunnarsson
Den unge forfatterspiren Ulf ser for seg et scenario: I et gudsforlatt sted, innerst i en trang vestlandsfjord bor et knippe mennesker som befinner seg i ulike faser i livet. Alle strir med sine problemer, og forsøker å leve sine liv, med håp, drømmer og lengsler og alt det innebærer. Han forteller historien og binder forestillingen sammen, samtidig som han er stykkets hovedperson, og forelsker seg hodestups i Rosita, i Kirsti Stubøs skikkelse.
Dramatiker Marit Tusvik har laget en poetisk forestiling om sitt Angerhøy, barndomslandet. Selve symbolet på sommerferiedrømmen. Hun har tatt for seg arketypene i Angerhøy, personer som lever sine liv ut i fra den realitet at de er “stuck” i Angerhøy. Og det handler om havet, kjærligheten og livet. Helt enkelt. Men likevel ganske komplisert.
Det er noe Tsjekhovsk over historien. Noen drømmer om å kunne utrette noe og sette spor etter seg i Angerhøy, mens andre ser for seg alle muligheter til å komme seg vekk. Felles for alle er at de har drømmer, men få får realisert dem.
Scenograf Kari Gravklev har tegnet opp scenebildet rundt en brygge, med den trange fjorden prosjektert over bakveggen. Foran får vi et innblikk i de ulike karakterenes hverdag. Regissør Haukur Gunnarsson lar handlingen utspille seg i livene som leves på scenen, og lar lyssettingen drive handlingen fremover.
Thorir Sæmundsson er et nokså nytt bekjentskap, men gjør en strålende karakter av den forvirra og forelskede Ulf. Han har humor, et sjarmerende kroppsspråk og en fyr vi kan kjenne oss igjen i. Også Hildegunn Riise gjorde en fin figur av bygdas lege og hjertespesialist, Svein Tindberg som hennes største og verste opplevelse, og den faktisk helt friske pasienten Ragnhild Hilt.
Ideen til historien om Angerhøy er god, men virker for meg som publikummer, ikke helt ferdig bearbeidet. Karakterene som arketyper er ikke tydelige nok, og når typene spiller en så sentral rolle, er det forventet at disse utmerker seg. Fortellingen fremsto som noe rotete og parallellen mellom livene deres ble ikke alltid like tydelig. Men alt i alt har Marit Tusvik noe på hjertet, og hun fikk frem de små nyansene i livene, som vel så godt kan være våre egne. Hun viser hvordan de marginale tilfeldighetene avgjør utfallet av de livene vi lever.
Selv om alle har sitt uforglemmelige Angerhøy, er dessverre ikke dette et stykke som brenner seg inn i hukommelsen, men et stykke teater som viskes ut av hukommelsen samtidig som høstløvet faller fra trærne en stormfull oktoberkveld.
