Samtidsfestivalen Nationaltheatret 01.09.2005
Brødrene Presnjakov: Captive Spirits (Fangete ånder)
Med: Kazantsev Centre for Contemporary Drama and Staging: Belij, Nevskaja, Olga Laptsjina, Alexej Bagdasarov, Grigorij Dantsiger og Smola.
Regi: Vladimir Ageev
Det var en underlig rar, humoristisk og fascinerende historie som utspilte seg på Nationaltheatrets Amfiscene torsdag kveld. Forventningene var høye til de mye omtalte dramatiker-brødrene fra Russland. De utgjør en del av den nye bølgen av russisk samtidsdramatikk, og har høstet stor suksess verden over. Etter at deres ‘Terrorisme’ har gått sin seiersgang på Amfiscenen i hele vår, kunne vi glede oss over nok et seerverdig stykke fra brødrene, denne gangen med regissør Vladimir Ageev.
Foran et visuelt og delikat scenebilde ble publikum fort grepet av historien om de to brødrene. To poeter, nærmest besatt av ‘Det Skjønne’. Man ble til tider så fascinert over den fysiske spillestilen at man glemte å følge med på teksten som kom opp på skjermene på to sider av scenen. Det er noe ‘tsjekhovsk’ over historien, de ønsker seg noe annet enn det de har, og vil være noe annet enn det de er. Men de to poetene venter ikke forgjeves. De er lykkelige og fulle av håp, og drømmer om Den Skjønne Kvinne.
Mens Alexandr samtaler med moren om nattens drøm, hans poesi og Den Skjønne, kommer broren Andrej galopperende inn som en villstyrt kentaur. En blanding mellom hest og menneske. Med sine elleville vrinsk og dyriske bevegelser er han et fantastisk skue, både komisk og vitalt. Han får høre om brorens diktning om Den Skjønne, og vil vite om hun finnes i virkeligheten. Snart står Tornerose foran dem. Vakker som en nymfe, innestengt i glassbur. Avslutningsvis strides de i duell, på liv og død. Som et symbol på den russiske sølvalders gjenoppstandelse.
Historien ble gnistrende godt spilt av de seks skuespillerne, men den viklet seg til tider inn i seg selv. Symbolbruken er sterk og flittig brukt, og vektlegges ytterligere av russiske folketoner, menuetter, og gresshoppelyder som hørtes i det fjerne. Scenografien var enkel og delikat. Kun to høye hvite, rektangulære seil står mot hverandre, fra gulv til tak, og åpnes og lukkes som en dør. Og lyssettingen skaper skygger og farger så den lille sceneflaten får større dimensjoner. Regissør Ageev har laget en energisk og spennende forestilling som vi skal være glade for at Eirik Stubø inviterte til Samtidsfestivalen 2005.
