Ingmar Bergmann: Scener fra et ekteskap
Kjersti Elvik, Lasse Kolsrud, Sigrun Enge, Tina Hartvig, Mathias Calmeyer
Regi: Carl Jørgen Kiønig. Bearbeidelse: Carl Jørgen Kiønig/Tine Thomassen
Skuespillet bygger på tv-serien med samme navn. Serien gikk på tv på 70-tallet og var skapt av Ingmar Bergman. Inspirasjon til handlingen hentet Ingmar Bergman fra sitt eget liv. Tv-serien bestod av seks episoder på en time hver. Bergman skal ha uttalt at det krevde to måneder å skrive manuset, men et helt liv å skaffe innsikten.
Når vi møter Marianne og Johan har de vært gift i ti år. De har to barn og et godt forhold til både hans og hennes foreldre. Livet går sin behagelige og vante gang. De krangler aldri, ethvert tilløp til uoverensstemmelser blir rasjonalisert bort. Så en dag kommer Johan hjem og forteller at han har forelsket seg og flytter til Paris dagen etter. Denne scenen er hentet direkte fra Ingmar Bergmans liv.
Scener fra et ekteskap er en historie om et par som egentlig hører sammen, men som ikke får til å leve sammen. På den måten blir de aldri helt lykkelige verken sammen eller fra hverandre. Fortellingen er like aktuell i dag som for tretti år siden. Her stilles de store spørsmålene. Hvorfor klarer ikke Johan å være lykkelig når han tilsynelatende har alt? Er det nok å være tilfreds?
Kjersti Elvik og Lasse Kolsrud overbeviser i rollene som Marianne og Johan. Han som en selvopptatt drittsekk som det ikke er så lett å forstå seg på. Samtidig er det mulig å sympatisere med den innesperrede følelsen han har fått av den evige runddansen med frokost, jobb, middag, familieselskap, bursdager også videre også videre. Henne blir vi ikke kjent med før utover i stykket, etterhvert som hun gir slipp på den rollen hun har blitt tildelt av foreldre, venner og svigerforeldre og begynner å få tak på hvem hun egentlig er. I første akt er paret og ser ”Et dukkehjem” og parallellene til Ibsen stykke er tydelige.
Sett i forhold til de alvorlige temaene som behandles har Carl Jørgen Kiønig og Tine Thomassen klart å få til en lett tone i stykket. Gjenkjennende humring sprer seg blant publikum av de absurde argumentene i kranglene mellom Marianne og Johan. Latteren sitter løst hele veien, men her er selvfølgelig også stoff til ettertanke.
