Premiere Det Norske Teatret 16.10.04
Pam Gems: PIAF
Heidi Gjermundsen, Ingunn Beate Øyen, Frogner Charlotte, Aagård Julie Dahle, Magne Lindholm, Paul Åge Johannessen, Horge Henrik, Jørstad Frank, Arnø Bernhard, Teigen Trond, Jacobsen Erik
Regi. Matthias Davids
I 1980 sto Britt Langli på scenen på Den Norske teater som Piaf og er etter det alltid knyttet sammen med Piaf. Det er et vågestykke når Det Norske teater tar stykket fram igjen.
Edit Piaf ble født i Paris 19.12.1915. Moren var en italiensk-berbisk gatesanger og faren var en omreisende akrobat. Barndommen tilbrakte hun på gata, i bordell eller på landeveien. Som 15 åring er hun tilbake i Paris og vil bli sangerinne, og det blir hun. Hun blir den franske chansonens dronning og blir en legende mens hun lever. Livet hennes domineres av menn alkohol og morfin.
Å formidle dette levde livet i en forestilling er umulig, og å prøve å formidle noe av det hun sto for er et vågestykke.
Heidi Gjermundsen vokser seg inn i rollen som Piaf i løpet av forestillingen og i annen akt sitter den. Med avslutningssangen Nei, jeg angrer ingen ting er hun stor. Hun har en stemme som bærer fram sangene til Piaf på en overbevisende måte – sterkt, sårt og ekte.
Forestillingen løftes fram av sangen og musikken. Det musikalske ansvaret har Svenn Erik Kristoffersen – og det tar han. Det er et sug i musikken som går rett under huden på publikum.
Ingunn B. Øyen som hora Toine tilfører forestillingen snert og fandenivoldsk humor. Marlene Dietrich-figuren virker malplasert og blir som en parodi på Marlene D.
Scenografien er enkel og rå. En mørk scene, en lyskaster og en mikrofon. Det understreker Piaf som tok avstand til staffasje og alltid sto på scenen i en enkel sort kjole og med lave sko.
Jeg er glad for at Det Norske Teatret påtok seg den vanskelige oppgaven og ga oss denne forestillingen. Det holdt helt til mål, en praktfull forestilling!
