Ibsenfestivalen 2004 – Torshov-teatret 4.9.
PEER GYNT
Marit Adeleide Andreassen, Ida Bakkerud, Ingrid Lorentzen, Mads Ousdal, Trond Espen Seim og Jon Øigarden regi: Stein Winge
Det er to ting som er synd med denne oppsetningen: at den er skreddersydd for Torshov-arenaen og neppe kan spilles andre steder i landet og at lokalet på Torshov-teatret tar så få tilskuere.
For dette er en forestilling som hele landet burde ha fortjent å se. Det er ellevill Ibsen og frodig lek med ord, rim og bevegelse. I utgangpunktet er det Peer Gynt som spilles – ihvert fall som ligger til grunn for leken – men det er mer en forestilling laget av aktørene og instruktøren Stein Winge. Dramaturgisk hjelp er kommet fra Bibbi Moslet som har bidratt til bearbeidingen av teksten.
Det kjente dramatiske diktet serveres hulter til bulter, uten den ytre handling som Ibsen tross alt la inn, men med korte hugg, rytmer og rim fra de forskjellige scenene alle aktene i gjennom. Du kan eksempelvis møte sfinxen allerede i åpningen og rytmer fra bukkerittet i siste scene.
Forestillingen er halvannen time lang og det er plass til bare en liten del av Ibsens tekst, for mange av rimene gjentas av alle de tre Peer’ene og kan også dukke opp andre steder i forestillingen.
De må ha hatt en herlig prøvetid. For her skinner det så tydelig gjennom at dette er teater skapt med leken og gleden for øyet. Et slikt overskudd skaper også en spillelyst som smitter umiddelbart over på publikum.
Vi så forestillingen en uke etter premieren. Stoffet har fått tid til å sette seg og de verste premierenervene er lagt på avstand. Skuespillerne og danseren opptrer med sikkerhet og det snubles ikke i teksten.
Det er den kommende Torshov-gruppa som har denne forestillingen som start for sine tid på Torshov. Herrene Mads Ousdal, Trond Espen Seim og Jon Øigarden spiller alle Peer men det er ikke lagt opp til noen deling i den yngre, middelaldrende og eldre Peer i stykket. Her opptrer de sammen som én Peer med minst tre personligheter – og det funker!
Av og til får de også anledning til å fleske til med stemme og volum. Rommet er lite og det blir kanskje for kraftig – men ok, vi tåler det også.
Ingrid Lorentzen tilfører forestillingen rom og spenstighet. Hun har ikke mange replikkene men hennes bevegelser gjør at forestillingen ikke stivner til i replikker. Det er alltid noe som skjer, bak deg, over deg, rundt deg. Operaens prima ballerina glir over og under og seiler ned trappa glidende på de tre Peer’ene. Hun gir forestillingen luft. Galleriet brukes til spenstig akrobatikk og dette er hun ikke alene om.
De to øvrige aktørene, Marit Adeleide Andreassen og Ida Bakkerud, er typifiseringen av Ibsens rollegalleri i det dramatiske diktet. Den ene gjentatte ganger som knappestøperen, den andre som den forføreriske blondinngen, Anitra, Ingrid eller seterjenten(e). Dessuten opptrer hun også som trollungen, Peers avkom etter møtet med den grønnkledte.
Stein Winge spriter opp forestillingen med musikk av Moricone laget for filmen Den gode, den onde og den grusomme. Vi forstyrres på ingen måte av dette, snarere tvert imot.
Av Nationaltheatrets egenproduksjoner ved årets festival er det i særdeleshet denne forestillingen og John Gabriel Borkmann som står fram. Det ligger jo litt ironi i at Ibsensfestivalens “far”, Stein Winge, er stykkets instruktør.
Dette er ellevill og frodig teaterlek. En lykkelig start for den nye Torshov-gruppa.
