Premiere Det Norske Teatret 31.1.2004
Olav Duun: Juvikfolket
Lasse Kolsrud, Paul-Ottar Haga, Elisabeth Matheson, Ståle Bjørnhaug, Hilde Olausson, Trini Lund, Svein Tindberg, Ragnhild Hilt, Unn Vibeke Hol, Henriette Steenstrup, Merete Nordahl, Svein Roger Karlsen, Sigve Bøe, Espen Løvås, Iren Reppen, Lillian Lydersen, Regi og dramatisering: Otto Homlung
Dette var en tre timers oppsetning hvor vi knapt fikk med oss hva som ble sagt. Vi må ærlig talt innrømme at inntrøndersk på nynorsk knotet til av østlendinger ikke er den språkgruppen vi er sterkest i. Derfor gikk mesteparten av stykkets ord og indre konflikt – i den grad det var noe – helt forbi oss.
Dessuten hadde man også gjort den ulykken å utstyre skuespillerne med mikrofoner. Skulle man på den måten være forsikret om at det ikke skulle oppstå noen kontakt mellom sal og scene, kan vi si det var svært vellykket. Skuespillerne sto et sted på scenen, stemmen deres kom et annet steds fra. Noe mer upersonlig kunne det neppe blitt. Mikrofonbruken ledet også tankene til skrikete poseringsteater. Derfor er vi heller ikke i stand til å si noe om de medvirkende, uansett hvor godt de måtte utføre sine roller.
Det er med disse forbeholdene vi skriver dette. Derfor må man ta våre ord i betraktning av at det skrives fra en innbarket ‘oslo’er’ som i og for seg hverken har noe imot nynorsk eller inntrøndersk, men som denne kvelden skjønte forferdelig lite av det.
Til alle dere som har Olav Duun helt på innsida og synes hans diktning er gedigen stor, det er sikkert mulig at dere får noe ut av denne forestillingen. Og det er også mulig at dere kan oppleve noe stort ut av den. Undertegnete må bare skrive ut fra det jeg opplevde. Noe annet ville være uærlig.
For meg sviktet dramaturgien og tilretteleggingen. Jeg har opplevd før at tykke flerebindsverk har blitt dyktig lagete forestillinger på Det Norske Teatret. Men denne historien om juvikingene – som utgjør alt i alt seks hele bind hos Olav Duun – skaper for meg bare en slags slektskrønike for mikrofon slått sammen til tre teatertimer. Hva som driver Odin og får han til å ta de valgene han tross alt tar, er for meg fremdeles like uklart. Ka’ driv du egentlig med Odin?
La oss ta katastrofen med røyeffekten i avslutningsscenen. Stor forståelse for intensjonen og effekten av denne. Det er bare at det ikke fungerer. Røyken blåses ut fra et sted på sidescenen og det må enorme mengder av den for å ha noen virkning, noe de første benkeradene i salen sikkert fikk sterk føling med. I stedet for å bli tatt med på flukt i handling og sted, fester vi oss i stedet over den fortvilte måten det er gjort på. Slikt er ikke en sceneforestilling verdig.
Men la oss i hvert fall ta fram det som er positivt med denne forestillingen. Henning Sommeros lavmælte fiolin, gjerne bare akkustisk, er en av de behagelige overraskelsene. Vanligvis er vi vandt med at sceneforestillinger druknes i høy lyd og pansrete desibeleffekter som blir en plage mot normale øreganger. Men ikke slik her. Musikken smyger seg inn i handlingen, smidig behagelig og svært sympatisk.
Dessuten lot vi oss fascinere av horisonten som ved hjelp av projeksjoner spente opp de mest fascinerende og spennende naturscenene. Av og til fjell og høye tause knauser, av og til fjord, men mest noe fantasieggende midt i mellom.
Men beklager, Det Norske Teatret. Dette er en forestilling vi godt kunne greid oss uten.
