Premiere Det Norske Teatret 27.8.2003
Tsjekov: Måken
Sverre Bentzen, Nicolai Cleve Broch, Morten Espeland, Samuel Fröler, Jan Grønli, Bernhard Ramstad, Hildegun Riise, Grethe Ryen, Kirsti Stubø, Ane Dahl Torp Regi: Alexander Mørk Eidem
Den fri måken som svinger seg opp i luften – og ender utstoppet på en død pidestall, det er symbolikken i Tsjekovs Måken. Men denne oppsetningen er lykkelig befridd for såvel symbolisme som syndere over alle syndere når Tsjekov presenteres, en meningsløs karrikering av de personer som dramatikeren stiller opp.
For fristelsene er altfor store, og det er altfor mange som faller i den nesten selvfølgelige fellen i å lage nesten grovkornete karrikaturer av det som stoffet inviterer til. Øst for oss er det derfor ikke uvanlig å se på Tsjekov som en stor humorist og der vi vestlige litt protestantiske velger å se gravalvoret, kan en mer slavisk innstilt lett bryte ut i latter.
Dette er noe av styrken ved denne oppsetningen. Pluss at instruktøren, Alexander Mørk Eidem, har vært erfaren nok til å skape balanse i stykket. Det er ingen person som overspiller noen annen, og hovedpersonene blir skikkelig avdempet for å gi plass for de andre. Det er en riktig balanse mellom alvor og sødme, mellom det melankolske og det ironiske.
Eksempelvis er de rollefigurene som Sverre Bentzen, Samuel Fröler og Jan Grønli ivaretar rent ut sagt ypperlige. De lar bipersonenen tre inn som likestilte, nesten hovedpersoner, og særlig gamle onkel Pjotr Nikolajevitsj er en fryd å oppleve, likesom det smakte av fugl at handlingens innførte person snakket svensk. Det var som å gi luft til handlingen, her komnmer en person til som ikke tilhører familien, forpakterne eller naboskapets godseiendommer til. Han er rett og slett “utenfra”.
Så langt med ros. For det er ikke en tvers igjennom helgod oppsetning. Den er ujevn og ikke alle personer og scener bærer som det skal. Særlig mot slutten følte vi et savn av mere ro og mindre skriking. Men lykkeligvis kom “den unge forfatter” i Nicolai Cleve Brochs skikkelse godt ut av det, med start litt for overfølsomt ned til skikkelig demping av spillet i siste akt.
Men han er jo en overfølsom person, denne Kostja, og derfor blir også skikkelsen troverdig.
Spillet er fint akompagnert av et senere klaverstykke av Arvo Pärt, her i utgave også med cello. Musikken tar oss i perioder med på helt riktig tankeflukt og trer inn i handlingen der den skal uten å være for overtydelig.
En ros også til Kari Gravklev som hadde den lite misunnelsesverdige rollen å fylle den gigantiske hovedscenen på Det Norske Teatret. Den scenografiske løsningen sto til glans og særlig likte vi løsningen med natthmmelen og bruken av lyset mellom tredje og fjerde akt. Åpen og spontan applaus ble det fra salen i skiftet mellom første og annen akt. Elegant, enkelt og smakfullt – dette burde gå inn i læreboka for norske scenografer og norske teatre!
