Premiere Det Norske Teatret 1.3.2003
Kiønig/Terje Rypdal: Phantasma
Lasse Kolsrud, Hildegun Riise, Ingrid Jørgensen, Hallvard Holmen, Sverre Bentzen, Ståle Bjørnhaug, Britt Langlie, Marianne Krogh, Bodil Røinaas Kleppe, Niklas Gundersen, Lars Jacob Holm, Björn Sandberg, Halldis Ólafsdottir, Sigrid Edvardsson, Marianne Amundsen
regi: Carl Jørgen Kiønig koreografi: Un-Magritt Nordseth
‘Fantom’ har i denne betydningen en dobbelt mening. Det leder an til forestilingens tittel, men kan også sies om forestillingen selv.
Hvis du forventer en tradisjonell musical er ikke dette rette forestillingen. Er du til gjengjeld glad i groovy musikk tilsatt lyssetting, fart, farger og teaterensemble er dette akkurat noe for deg.
For det er Terje Rypdal fra begynnelse til slutt. I så å si hele forestillingen bærer han det musikalske bildet med sin gitar. Av og til skikkelige groovy ned i de dypere regioner, av og til med lange toner høyt oppe i registeret. Hyl og fuzz, samma faen, det funker!
Det er gitar hele veien. Er du fra før av fan av Terje Rypdals musikk er dette forestillingen for deg. For noe særlig mer er det ikke å skrive om.
Teatret har dristig nok kalt dette en musical. Da tar de et vågalt sprang. Har du opplevd en musical på dette teatret før, er ikke dette akkurat det du forventer deg. Kanskje kan det minne litt om Black Rider, men bare kanskje.
Nesten kjemisk renset for rene musicalnumre og bare av og til et par ballader som kan minne om et vers eller to. Men ellers er det musikk, støyende, for full guffe – og alldeles herlig med en teutonsk gitar i forgrunnen.
Det tok tre kvarter før den første dialogen utspant seg på scenen. Historien fikk vi aldri helt tak i. Vi skjønner at det skal dreie seg om skygger og sjeler på vandring i dødsriket. Ordet ‘phantasma’ leder jo til spøkelse og fantom. Men egentlig betyr ikke dette så veldig mye. For å sette teater med lys, kostyme, farger og dekorasjoner til slikt gitarspill er egentlig det viktigste. Det er hovedsiden ved denne forestillingen. Og det fungerer til de grader!
Carl Jørgen Kiønig er ført opp som opphavsmann til de tekstene vi aldri helt får tak i, og er også mannen bak ideen til denne oppsetningen. Han er ansvarlig for regien. Det er dyktig gjort, og det er gjort med stor respekt for det som er hensikten med teater: en forestilling skal gripe deg, den skal engasjere. Det teller kanskje med at han er gammel rockemusiker selv, i syttitallets lett speisa Rain som formerte seg til teatermusikere (og instruktører).
Han er ydmyk nok til å forstå at historien kommer i andre rekke, her er det Terje Rypdals gitarspill det må dreie seg om. Noen ganger må det innrømmes at musikken – hvis man ser på dette som en musical – kan ha sine dødpunkter. Men det betyr fært lite for det showet som Rypdal trekker opp.
På slutten av forestillingen kommer han opp på scenen selv og leder an med sitt fresende gitarspill. Her tar det helt av. Bare synd det var slutt.
Det nytter ikke å bedømme skuespillerne, sangerne eller danserne. For de var godt skjult bak masker, kostyme og sminke. Så vidt vi kunne se ble en prima jobb utført. For her må vi dele ut all ros til den rammen forestillingen ble gitt, fra koreografien av Un-Magritt Nordseth, Pekka Ojamaas scenografi, lyssettingen av Hans-Åke Sjöquist til maske og parykker av Marit Framstad.
Som sagt, er du glad i støyende og høyt gitarspill, ta deg en tur på Det Norske Teatret!
