Premiere Oslo Nye Teater 30.1.2003
Lerner/Loewe: My fair Lady
Heidi Gjermundsen • Kåre Conradi • Dennis Storhøi • Brede Bøe • Jan Ivar Lund • Bentine Holm • Hans Marius Hoff Mittet • Anders Hatlo • Bente Børsum • Sidsel Ryen • Unni Evjen • Elsa Eikenes Aanensen • Ingrid Vollan • Tine Erica Aspaas • Kristin Berg • Jonas Digerud • Tony Ferraz • Espen Furuseth • Tom-Arild Hansen • Sine Helene Strømberg • Christer Tornell • Eli Stålhand • Charlotte Øverland Våset• Arlene Wilkes • Johannes Devik Brekke • Leif Digernes/ Kristian Wilhelmsen • Kjersti Vatnan Ekman • Betzy Wammer
regi: Svein Sturla Hungnes, koreografi: Marianne Skovli Aamodt
Det er en stor utfordring å gå løs på My Fair Lady som er en musikal som de fleste har et forhold til. Kjenner de ikke musikalen så kjenner de musikken. Den har blitt spilt på utallige scener over hele verden og filmatisert etter urpremieren med Julie Andrews og Rex Harrison.
Oslo Nye teater har greid utfordringen og gjort stykket språklig tidsriktig anno 2002 samtidig som kulisser og kostymer tilhører fortiden og engelsk overklasse. Dette gjør at vi kjenner igjen samtidens rå tale og kroppsspråk samtidig som vi blir tatt med inn i den tidperiode Bernard Shaws “Pygmalion” ble skrevet.
Bernard Shaw har latt seg inspirere av sagnet om den kyprotiske kongen Pygmalion som blir så forelsket i en statue han har formet at Afrodite gir liv til henne.
Det var Fritz Loewe og Alan Jay Lerner som sammen skrev My Fair Lady, Fritz Loewe musikken og Alan Jay Lerner sangtekster og dialog.
I Pygmalion har vi Professor Higgens, Kåre Konradi, som ved en tilfeldighet støter på Eliza Dolittle, Heidi Gjermundsen, som selger blomster på gata. Han blir både fascinert og frastøtt av henne og hennes språkbruk. Eliza dukker opp hos han dagen etter og vil lære å snakke “pent”. Ved en tilfeldighet er Pickering, Anders Hatlo, en kollega av Higgins til stede og de inngår et veddemål. Higgins skal gjøre Eliza til en Lady og presentere henne på et slottsball. Så er Henry Higgins i gang med ‘ forme sin “statue” til Lady, men det viser seg at statuen har både egne tanker og meninger.
Musikalen er full av energi, fart og spillerglede. Musikken, sangen og dansen understreker og forsterker temaet i forestillingen slik at det blir en helhet og hever stykket til de store høyder.
Her er det få eller ingen feilskjær. Sangen og dansen i scenen med Alfred P. Dolittle, Denis Storhøy; som synger , “Jeg skal bli gift på morrakvisten” er stor. Heidi Gjermundsen spiller både den rå, røffe og “kultiverte” Eliza med stor overbevisning og følelse, og hennes tolkning av sangene står i en klasse for seg selv.
Med Svein Sturla Hugnes’ regi, Marianne Skovli Aamodts koreografi og Roy Hellvins musikalske ledelse, har det blitt en forestilling av de store.
